De Luxe-pakke fra Liam Gallagher

2022 er bånn pinne med lillebror Gallagher. Men ikke full speed. Han liker seg best i midt-tempo.


Han ga ut «Acoustic Sessions» for to år siden, men han forhaster seg på ingen måte. Etter å ha vært frontmann i et av de store britpop-banda på 90-tallet, Oasis, er det kanskje rart å si at han debuterte i 2017. Men det gjorde han altså, som solo-artist, med «As You Were».

2019 ga oss «Why Me? Why Not»? Nå gir han oss et langt live-sett pluss et flunka nytt studio-album.

Studio-albumet er fylt av «stort» sound. Mektige kor og strykere herfra til herligheten. Ellers – mye akustiske gitarer og ditto piano. Liam Gallagher anno 2022 er ganske annerledes i studio enn på scenen. I studio er det rom for nyanser. Live er det mest snakk om raw power.

«C’mon You Know» åpner med en akustisk hymne. Han synger med styrke, som vanlig, mens koret sender tankene i retning «You Can’t Always Get What You Want». «More Power» er et lite mesterverk i sin sjanger. Og det kommer mer.

«Too Good For Giving Up» er en pianodrevet ballade av det slaget. Like fin som «Don’t Look Back In Anger»? Nesten – og da befinner vi oss i elitedivisjonen. En låt skapt for allsang blant publikum. Som på Reading-festivalen i fjor:


Hvis du ikke vil se hele konserten, spoler du fram til de siste 10-12 minuttene. Han spiller låter fra sitt solo-repertoar hele veien, men avslutter med «Live Forever» - tilegna Charlie Watts (1941-2021) - og «Wonderwall». Ja, Liam Gallagher er i sannhet en mann for de store arenaene.

Han girer opp betraktelig i «Everything’s Electric»; Liam Gallagher ligner i dag i det hele tatt mer på The Rolling Stones enn sitt elskede The Beatles. Men det gjelder først og fremst soundet; i melodiføring slekter han stadig vekk mest på Lennon/McCartney.


Live-albumet «Down By The River Thames» slippes samtidig med «C’mon You Know». En oppvisning, ikke minst i publikumsfrieri. Mer presist – han behøver ikke fri til publikum, ikke på annet vis enn å spille sine låter, mer eller mindre rett fram.

For sånn er det, tror jeg. Enten liker du Liam Gallagher, eller så syns du dette er tafatte greier. De fleste er enig med meg. Du skal leite lenge etter bedre rocka popmusikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Madchester møter Britpop. Dette er saker!

(07.03.24) Har jeg hørt dette albumet 20 ganger den siste uka? Minst.


Liam Gallagher i sprudlende unplugged-utgave

(17.06.20) Liam Gallagher i akustisk drakt, med et knippe ekstraordinært fine pop-låter i ermet. Men det visste vi jo fra før.


Behagelig akustisk fra Liam Gallagher

(05.02.20) «Acoustic Sessions» er resultat av et MTV Unplugged opptak i september 2019 med Liam Gallagher. Gammelt, usminket, nytt - i en og samme pakke.


Lillebror Liam Gallagher tar siste stikk

(05.12.17) Brødrene brothers. The Gallaghers leverer på topp, med to vidt forskjellige album.


Liam navngir post-Oasis band

(26.05.10) Beady Eye er navnet på det nye prosjektet til Liam Gallagher etter splitten i Oasis i fjor. Oasis-medlemmene Gem Archer og Andy Bell følger med, i tillegg til trommeslager Chris Sharrock (eks-World Party, Robbie Williams).


Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.


Poor Bambi - mangslungen støyrock

(14.07.26) På Måkeskrik behøvde man ikke savne rocka damer på scenen!


Funky pop-punk med en god core-groove? Yes!

(14.07.26) Et problem med Sørlandets hovedstad er at det kommer så himla mye bra musikk herfra. Luksusproblem, altså - og egentlig burde jeg følge litt ekstra med på nye band derfra.