Hvilken bisettelse for Jon Hassell
En konsert for historiebøkene. Den eneste som mangla her, var Jon Hassell. Men hans ånd svevde over det hele.
Jon Hassell Memorial Concert / Nasjonal Jazzscene, Victoria, Oslo / 22.03.22
Jon Hassel (1937-21) – han ville ha fylt 85 i går - var en av de virkelig store innovatørene innen avant garde musikk. Jazz, electronica, pop. Alt han gjorde var avant garde, uansett hvem han samarbeida med. Brian Eno, Talking Heads, Peter Gabriel, David Sylvian, Ry Cooder.
Som sound master, som produsent, var han en unik størrelse. Så også som instrumentalist. Det kan hende han som trompeter har øvd enda større innflytelse på Nils Petter Molvær og Arve Henriksen, enn selveste Miles Davis.
Jon Hassel tok seg så godt som alltid god tid, og det gikk i det hele tatt stille og rolig for seg. Han stimulerte til kontemplasjon. Konserten på Nasjonal Jazzscene i går kveld innfridde i så måte alle forventninger.
Jon Hassell ble en mester i å utvikle musikk som strengt tatt ikke forholdt seg til akkorder og akkordprogresjoner. Det er umulig å tenke seg «Let It Be» eller «Satisfaction» - eller for den saks skyld «Stella By Starlight» eller «Autumn In New York» - uten at akkordene flyttes, som oftest på forutsigbart vis.
Hassel jobba på en helt annen måte. Han valgte seg ut en slags grunntone – og oppå den kunne nær sagt alt skje. Uten at det på noe vis ble disharmonisk. Jon Hassels musikk er original og eksperimentell. Men det «skjærer aldri i ørene».
Vi fikk to timer musikalsk kontemplasjon. Noe med utgangspunkt i Jon Hassels komposisjoner, men mest improvisasjon – framført av et band der mange av utøverne har spilt med Hassell, noen av dem i Jon Balkes «Siwan»-prosjekt. Balke var selvfølgelig diskret til stede på scenen, som keyboardist og perkusjonist.
Victoria var fullsatt, og mange fikk nok for første gang stifte bekjentskap med Kristina Fransson – en trompeter vi garantert vil få høre mer fra. Sammen med Nils Petter Molvær og Arve Henriksen ble hun på sett og vis Jon Hassel – i én og samme figur.
Spilte de mye – Molvær, Henriksen og Fransson? Spilte de teknisk vanskelige ting? Nei. Men de spilte helt riktig. Og dét er det helt essensielle, tror jeg Jon Hassell ville sagt.
Bak dem lå et komp bygd av elektronikk og Eivind Aarsets gitar, som vel også må sies å være bygd på elektronikk. I tillegg, nydelige stikk signert fiolinisten Harpeet Bansal.
Jeg hørte sekvenser som sendte tankene til både John Coltranes «A Love Supreme» og Miles Davis’ versjon av «Concierto d’Aranjuez». Men dette var en konsert som sto stødig på egne bein. Den ble strømma, og jeg er ganske sikker på at den lar seg gjenoppleve digitalt. Du burde.
Bandet: Nils Petter Molvær (trompet), Arve Henriksen (trompet), Kristina Fransson (trompet), Harpeet Bansal (fiolin), Eivind Aarset (gitar), Jon Balke (keys, perkusjon), Helge Norbakken (perkusjon), Jan Bang (live sampling), Erik Honoré (live sampling, synthesizer), Arnaud Mercier (lyd).
Del på Facebook | Del på Bluesky
GrowN - og Purple og Marillion
(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.