Ary – et helt spesielt talent

Hun har vært på radaren helt siden 2015. Gitt ut noen singler, og opptrådt på diverse festivaler. Nå som hun debuterer i fullformat, skjønner vi at oppmerksomheten ikke har vært tilfeldig.


Ariadne Loinsworth Jenssen heter hun, og det er sikkert lurt å gå på scenen under navner Ary. Hun mista tvillingbroren sin for et par år siden, og nesten alle tekstene handler om forskjellige faser av sorgen.

Hun opererer i Billie Eilish-segmentet. I samme musikalske kategori, og tidvis når hun også opp kvalitativt.

Låtene er oppsiktsvekkende oppfinnsomt skrudd sammen, og hennes egen produksjon er skreddersydd for sangene. Som vokalist har hun et snev av Elvira Nicolaisens smått «forkjøla-stemme». Vakkert, uanstrengt.

Hvis du syns det låter som en god idé å invitere Emilie Nicolas som gjestevokalist, så har du helt rett.

Kort sagt: Ary er et stjerneskudd. Dette skjønner du helt sikkert, om du hører "Clouds Before Rain":



Del på Facebook | Del på Bluesky

1995-nostalgi i Parken

(16.06.25) Leftfield minnet oss på hvor befriende dansbar og fenngede dub-infisert progressiv house kan være. Faithless gjorde en verdig hyllest til deres karismatiske, kreftdøde vokalist Maxi Jazz. Norske Ary imponerte veldig med sterk vokal, koreografert dans og heftige rytmer. Alt dette og mye mer fikk vi under Piknik i Parken i lørdag.


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!


Det fins bare et United – Leeds United

(03.05.26) Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg holdt med Leeds. Hvilken historiebok!