1995-nostalgi i Parken
Leftfield minnet oss på hvor befriende dansbar og fenngede dub-infisert progressiv house kan være. Faithless gjorde en verdig hyllest til deres karismatiske, kreftdøde vokalist Maxi Jazz. Norske Ary imponerte veldig med sterk vokal, koreografert dans og heftige rytmer. Alt dette og mye mer fikk vi under Piknik i Parken i lørdag.
Faithless, Leftfield, ARY / Piknik i Parken / 14.06.25
Faithless
Med tonene av Mory Kantes "Yeke Yeke" går Sister Bliss og resten av dagens besetning av Faithless på. Var det dette vi kom for? Tvilsomt. Men det går seg etter hvert greit til for headlinerne når vi har fått kommet over det verste savnet av deres tidligere frontmann, som altså døde av kreft 22. desember 2022 bare 65 år gammel. Hans tilstedeværelse kan føles som en neonsilhouett på storskjermen og tidvis som lydopptak. Respektfullt og fint.
Det er et samspilt og potent liveband Bliss har samlet, fullt av vigør og formidlingsønske. Men det låter ikke alltid nødvendigvis som det Faithless vi kjente. Dryge jampartier og rockeriff brutt opp av mektige synter og store housebeats.
Vi får anstendige versjoner av "Insomnia" og "God Is A DJ" som løfter atmosfæren mange hakk, selv om førstnevnte ikke fremstår som et slikt altoppslukende euforisk øyeblikk som da den veltet dansegulv og lagde himmelstormende liv i 1995.
Mindre interessant er trangen til hele tiden å mikse inn andre artister og gamle slagere. Faithless anno 2025 er noe annet enn hva det var. Når folk har vent seg til de nye vokalisten, kan det kanskje være liv laga – selv om de neppe vil definere tidsånden slik de gjorde for 30 år siden. Det er nemlig dyktige folk som har kommet til – og de er ydmyke og hardtarbeidende. Men den åndelige, spirituelle kraften Maxi Jazz hadde vil vi aldri få tilbake, og det gjør at musikken ikke lenger oppleves like vital. Jeg hadde nok ellers også gjerne sett en mer elektroniske innpakning.
Leftfield
Personlig satt vi som forventet mer pris på nest siste akt på hovedscenen. Ingen ringere enn Leftfield. I fjor inviterte de datteren Georgia, i år var far selv Neil Barnes på plass med sin tropp. Lasere og blinkende neonlys på digital storskjerm i perfekt symbiose med musikken. Plateomslag som de ikoniske haitennene er med. Masse tørris og røyk får vi også. Et passe blendende audiovisuelt flashback til Quartfestivalen på høyden.
Det rister og skaker godt av de intense bassrytmene, men vi får også mer downtempo partier som appellerer til sjelen. Leftfield tar oss med på en flerdimensjonell reise. På skjermene ser vi et nødvendig visuelt tilskudd til mennene gjemt bak maskiner og trommesett litt bak på scenen. Sjefen selv, Neil Barnes, spiller også fløyte underveis. Paul Daley, halvparten av den opprinnelige duoen, er ikke med i den nye utgaven av bandet. I stedet har studio-ingeniør Adam Wren kommet fast inn, i tillegg til trommeslager Sebastian Beresford.
Gjestesangerne og toasterne Earl Sixteen og MC Cheshire Cat bidrar sterkt til å gjøre live-opptredenen mer dynamisk og publikumsfriende. Røttene i reggae, dub og Soundsystem-kulturen fremstår sterkt og tydelig i omstrukturerte versjoner av "Release The Pressure" og "Inspection (Check One)" fra klassikeren "Leftism". Det er fint å høre breakbeat-rytmer i "Afrika Shox" fra oppfølgerplaten "Rhythm and Stealth" fra 1999.
"Open Up" blir jeg aldri lei. Den kollektive sammenføyning av punk og elektronika er uslåelig. Så var det de spastiske tastene av "Song of Live", da. Jaggu, et deilig deja-vu til en svunnen tid av åpenhet og utforskningstrang.
Leftfield anno 2025 virker inspirert og forfriskende. Musikken deres fremstår både bestandig og aktuell på samme tid.
Og ellers
Som alltid var det usannsynlig koselig i Sofienbergparken under festivalen Piknik i Parken. I år savnet vi dog freshe utenlandske undergrunn og up-and-coming artister og noe av den store musikalske spennvidden.
Men vi fikk samtidig mye fin norsk musikk. ARY imponerte i en særklasse over de andre. Vi gleder oss storveis til å se hva hun har på gang fremover.
Del på Facebook | Del på Bluesky