Rype, råskinn, rockegudinne – Beth Hart

En tribute, ei coverplate, er som regel bare dette, en lunken versjon av originalen. Bare sjelden har jeg opplevd en nykomling så velskapt at jeg nesten glemte opphavet. I et øyeblikk var det som om Robert Plant aldri fantes, at det alltid hadde vært grammynominerte Beth Harts uforglemmelige, rå, raspete røst som rocka «Babe, I`m Gonna Leave You». Fy faen for ei plate, er alt jeg kan si.


Noen musikalske opplevelser treffer deg hardere i magen enn andre. Som da jeg hadde øresus i flere dager etter Seigmen-konserten i Dødens Dal som 17-åring. Eller da jeg gråt hele konserten da jeg så tribute-bandet Dark Side Of The Wall i Wrightergaarden i 2019. Følelsen jeg satt igjen med etter å ha hørt gjennom «A Tribute To Led Zeppelin” på vei hjem fra leseprøver i Oslo i går, klorte seg fast på denne topplista, og jeg kjente på en enorm gåsehudfølelse og eufori da «The Rain Song» gikk over i stillhet.

Jeg kjente også på en enorm stolthet over at det var ei dame som bar fram dette mirakelbarnet av ei plate. Som er med på å gjøre utsagn som at «kvinnestemmen er for sart for ordentlig rock ‘n roll» til skamme. Det er ingenting skamfullt med klangen ut fra Beths lepper, og hvis John Bonham hadde kunnet, ville han nok reist seg og applaudert i graven, ikke snudd seg i fortvilelse.

Beth Hart er ingen rock ‘n roll-rookie. Hun har solgt til platina, hatt utallige plater på topp 10-listene rundt om i Europa, og har haugevis av utsolgte turneer på samvittigheten. Hart har også vært en stor Led Zeppelin-fan fra barnsben av, og framførte blant annet ”Whole Lotta Love” i godt selskap med ikoniske Slash i Amsterdam i 2004.

Også på denne ni låter lange musikalske hyllesten, har hun med seg en gjeng som er alt annet enn nybegynnere. Produsenten Rob Cavllo, er kjent bidragsyter innen blant annet New Metal-sjangeren. Bassisten Chris Chaney, gitaristen Tim Pierce, og trommisen Matt Laug er også med i brakbanden, og disse kan skilte med deilige bidrag for flere artister jeg elsker, blant annet Alanis Morisette, Iggy Pop, Bruce Springsteen og Bob Dylan. Denne plata har for øvrig en vakker, spennende og litt overraskende sjangermiks, tidvis tungt orkestrert, alltid mesterlig arrangert, av David Campell. Men størst takk skal Beth ha, for sine utenomjordiske vokalske prestasjoner.

”Good Times Bad Times” er ei låt jeg omtrent har lyttet ihjel siden tenåra. Likevel er det ”Babe, I`m Gonna Leave You” som er min all time blyballong favoritt. Derfor kjente jeg på en blanding av skepsis og nysgjerrighet da jeg så at på Beths skive var låta i en medley-versjon, paret med ”No Quarter”. De to kunne fort bli stående ved siden av hverandre som to uenige stesøsken, men til min store glede forenes de nydelige låtene i en tvillingsymbiose.

Eller for å si det mindre pompøst: Det fungerer dritbra. Overgangen mellom ”No Quarter” og ”Babe, I`m Gonna Leave You”. er smoothere enn jazz.

Beth var visstnok ikke sint nok til å påta seg oppgaven med å lage denne vinylkledde vinneren, da hun først ble spurt. Men etter to år med pandemi, var hun klar for å få ut frustrasjonen. Det var hun glad for, det er jeg glad for, og det vil du også være glad for, når du hører denne plata. Sjeldent høres en utstrakt langemann like bra ut.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beth Hart holder deg trygt i sin favn

(27.12.24) Vi har nok alt for mange unnlatelsessynder å sone for, også i år. En av de groveste er Beth Hart.


Beth Hart på Led Zeppelin - wow!

(02.02.22) Noe helt nytt om Led Zeppelin? Kryss av 25. februar!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.