Hva skjedde med “third time’s the charm”?

Spidergawd har gitt ut album nr. 6. Så sånn var det.

Av Lina Halvorsen // 11.01.22

(Dersom du ikke fikk det med deg, her prøver jeg egentlig å legge inn en litt diskrét kritikk på at man muligens har funnet en mal på noe som funker og tatt copy-paste på den litt for lett og litt for mange ganger…)

Album nr. 6 er en halvtime med powerballader ala sent 70-tall og 80-tallets hard rock, minus pudder og puddel. Dette er ikke hair-metal, men inn i prog-verden bare litt mer “down to Earth” og litt mer heavy. Her snakker vi et fint og pyntelig album a/37 minutter, osende av nostalgiske riff og vokal. Ikke mer, og ikke mindre.

Og det er litt den følelsen jeg får av albumet også. Det er liksom ikke mer eller mindre enn det jeg får i løpet av de 37 minuttene. Ingen reise, ingen utfordring, ingen nytenkning. Dette har blitt gjort før. Mange. Mange. Ganger. Den tekniske utførelsen er topnotch, og sangene har mange lag, men.

Du vet det der sukket du får når du skulle prøve å gjøre noe fint, også får du det til helt greit, men det kunne liksom vært litt bedre men du vet ikke helt hvordan? Det sitter jeg med nå. Altså for all del, dette er en hyggelig plate, og en hyggelig lytteropplevelse. Så kan du lese alt du vil inn i den setningen der.

Det eneste sporet for meg som har noe eget for seg er “Morning Star”, ene og alene på grunn av at avslutningen forsvinner inn i saksofon-runs. For meg er det kanskje det eneste momentet som bidrar til å gi gutta litt egenart. “Oceanchild” er også et spor som skiller seg noe ut, da tempoet er litt raskere og leveransen litt lettere.

Fint og bra levert, men jeg må gi lytteropplevelsen en ok minus. Det var greit å tørke støv til.