Hva skjedde med “third time’s the charm”?

Spidergawd har gitt ut album nr. 6. Så sånn var det.


“Spidergawd VI” er akkurat hva tittelen tilsier, album nr. 6 i en kolleksjon som strekker seg tilbake til album nr. 1, debutplata, i 2014. Bandet har gitt ut en ny plate nesten hvert år siden da, minus 2018 og 2020. Alle er unnskyldt 2020, det året finnes egentlig ikke, men litt synd at vi ikke holdt det gående da, gutta? Hva skjedde i 2018? Jaja.

(Dersom du ikke fikk det med deg, her prøver jeg egentlig å legge inn en litt diskrét kritikk på at man muligens har funnet en mal på noe som funker og tatt copy-paste på den litt for lett og litt for mange ganger…)

Album nr. 6 er en halvtime med powerballader ala sent 70-tall og 80-tallets hard rock, minus pudder og puddel. Dette er ikke hair-metal, men inn i prog-verden bare litt mer “down to Earth” og litt mer heavy. Her snakker vi et fint og pyntelig album a/37 minutter, osende av nostalgiske riff og vokal. Ikke mer, og ikke mindre.

Og det er litt den følelsen jeg får av albumet også. Det er liksom ikke mer eller mindre enn det jeg får i løpet av de 37 minuttene. Ingen reise, ingen utfordring, ingen nytenkning. Dette har blitt gjort før. Mange. Mange. Ganger. Den tekniske utførelsen er topnotch, og sangene har mange lag, men.

Du vet det der sukket du får når du skulle prøve å gjøre noe fint, også får du det til helt greit, men det kunne liksom vært litt bedre men du vet ikke helt hvordan? Det sitter jeg med nå. Altså for all del, dette er en hyggelig plate, og en hyggelig lytteropplevelse. Så kan du lese alt du vil inn i den setningen der.

Det eneste sporet for meg som har noe eget for seg er “Morning Star”, ene og alene på grunn av at avslutningen forsvinner inn i saksofon-runs. For meg er det kanskje det eneste momentet som bidrar til å gi gutta litt egenart. “Oceanchild” er også et spor som skiller seg noe ut, da tempoet er litt raskere og leveransen litt lettere.

Fint og bra levert, men jeg må gi lytteropplevelsen en ok minus. Det var greit å tørke støv til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Spidergawd - noen bedre?

(12.11.25) Livemusikk blir knapt bedre enn dette. Spidergawd, uansett format, er en fryd å se og høre. Kanskje er de Norges beste rockeband akkurat nå?


Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!

(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!


De shower og skravler - solide Spidergawd

(19.02.24) Publikum var fornøyd, bandet var fornøyd, jeg var fornøyd


Akkurat sånn vi liker å få det servert, Spidergawd!

(13.11.23) Dette er rockeskiva du ikke visste at du trengte. Dette er road trip på route 66 i en sommergul '68 Mustang.


Bildespesial: Spidergawd

(22.01.22) Skal vi være enige om at dette seiglivede korona-marerittet snart er forbi, på overtid, også oppløpssiden, uten flere strafferunder - nå er det vel snart nok? Tålmodigheten er oppbrukt. Pengene og. Kultursektoren ligger nede med kjeven ute av ledd for n´te gang. Godt da at vi har Rockefeller og band som Spidergawd som holder hardrock-fanen høyere enn høyest.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.