Mastodon leverer fra øverste hylle
Haster du gjennom dette dobbeltalbumet, så går du egentlig glipp av hele greia.
«Hushed And Grim» er det lengste Mastodon-album noensinne. Den harde kjernen av fans må nok stille inn ørene på «smooth» istedenfor piggtrådmodus, for tematikken er som på de siste albumene fra Mastodon; prosessering av personlige tap. I dette tilfellet er det deres venn og manager; Nick John som har gått.
Her er det mye å like, hvis man kan sette pris på et ærlig forsøk på å lage et episk dobbeltalbum. For man hører at de har brukt tid, hele fire år, på å lage noe bra. Som på alle foregående produksjoner fra bandet, finner vi intrikat og komplisert riffing - som bærer preg av timevis med leting på gitaren etter noe som kan gjøres annerledes. Det gir Mastodon sitt unike sound, at de gjør det enkle veldig komplisert. Det gjør også musikken interessant, både for dem og for oss.
«Hushed And Grim» flyter i en egen litt nedtonet stil. Vi fikk et tydelig forvarsel på «Cold Dark Place» EP’en fra 2017, hvor den elleville tunge stilen ble nedtonet.
På «Hushed And Grim» blandes det også inn tyngre elementer, så det totale inntrykket er en slags mellomting mellom «Cold Dark Place» og «Emporer Of Sand», også det fra 2017.
Pløyer du gjennom dette albumet, så går du egentlig glipp av hele greia. Du sitter kanskje igjen med «More Than I Could Chew» og «Teardrinker». For all del ikke noen dårlig fangst, men da har du besøkt Jernbanetorget i Oslo, og gått glipp av Operaen og Munch museet. Just saying. Og nevnte «Teardrinker» er Mastodon sitt «I Was Made For Lovin’ you»-moment (Kiss 1979), dansbar med allsang-vibber.
Som med «Emporer Of Sand», er førsteinntrykket at «dette kunne de gjort mer ut av». Men etter hvert dukker det opp nye deilige låter man først har avvist som albumfyll. Vi skal ikke undervurdere hva disse gutta får til på fire år, med et emosjonelt bakteppe.
Albumet åpner friskt med «Pain With An Anchor» og fortsetter forrykende med «The Crux». «Sickle And Peace» har noen deilige seige riff i kombinasjon med roligere jazzprog-toner, og er perfekt plassert på albumet. For neste låt ut tar konseptet med seige riff til nye høyder. «More Than I Could Chew» er albumets ubestridte høydepunkt i mine ører.
Resten av albumet roer seg ned, med unntak av «Savage Lands» og den fengende «Pushing The Tides». De roligste låtene ødelegger ikke inntrykket av «Hushed And Grim», de er kraftfulle i sitt uttrykk, med kjente Mastodon-vendinger og sterke tekster. «Gobblers Of Dregs» er en favoritt fra den roligere avdelingen.
Mastodon har en superpower, nemlig at tre av fire i bandet bytter på å synge forskjellige partier i låtene. Det gir en utrolig fleksibilitet, og muliggjør flere retningsendringer underveis. Tøff og rufsete vokal i versene, mens melodiske vokale refreng er en kjent miks fra Mastodon.
På «Hushed And Grim» har de dratt på med ekstra vokalklang som ligger mer tilbaketrukket i lydbildet. Det gir et mørkt og sinister uttrykk, noe som passer både bandet og låtene veldig bra.
Akkurat det gjør at lydbildet ikke er særlig vennlig med små høyttalere eller veistøy i bil. På et ok anlegg eller i hörlurarna kommer miksingen veldig til sin rett.
Har du anledning til å eie og spille av «Hushed And Grim» i fysisk format, som for eksempel LP, får du garantert mange timer med fine lytteopplevelser. Dobbeltalbum-konseptet er ikke helt det samme i strømmetjenestenes presentasjon.
Mastodon har uansett levert innhold fra øverste hylle her, og har du tid til å lære deg å kjenne låtene, får du nye sikre kort til Mastodon-spillelisten din.
Rock on!
Del på Facebook | Del på Bluesky