The War On Drugs driver stille krigføring

Det er vanskelig å finne noe å utsette på The War On Drugs. «I Don’t Live Here Anymore» er det lekreste innen det lekre i dagens pop/rock.


Dette er bandets femte album siden debuten med «Wagabondwheel Blues» (2008). De forhaster seg med andre ord ikke, og det gjør de åpenbart lurt i.

Noen vil sikkert stille seg uforstående til uttrykket «pop/rock». For er ikke The War On Drugs mye mer indie enn som så? Nei, de er ikke det. Når de nå skal ut på turné, kan de helt sikkert kjøre samme ruta som Coldplay. Mye det samme publikumet? Ja.

De spiller dagens arenarock, og det går ei rett linje fra Pink Floyd til Coldplay og The War On Drugs. Til R.E.M. i sine mest majestetiske øyeblikk, eller til Dire Straits i en kvarter lang versjon av «Romeo And Juliet». En relevant norsk referanse? Madrugada – selv om instrumenteringa er noe forskjellig.

Adam Granduciel skriver kort og godt veldig gode låter, og pakker dem inn i et lydbilde som ikke «provoserer» eller virker «forstyrrende» - ikke for noen. Det går stille og rolig for seg, i et hav av synther og gitarer – akkurat som Pink Floyd.

Tittelkuttet ligger midt i landskapet de befinner seg i:

Her har du dem i en slags «hjemme»-konsert, som på øving. Låter ganske likt, eller hva? Men obs – dette klippet byr på flere låter.

For å gjøre referansene til oldtimerne komplett: «Rings Around My Father’s Eyes» kunne vært en av de fineste balladene Bob Dylan hadde skrevet, der gitaren er som snytt ut av det som skjer i «Standing In The Doorway».

The War On Drugs tøffer stille og rolig av gårde langs en skinnegang der avsporing ikke er aktuelt tema. Hvite duker og god rødvin i restaurantvogna.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The War On Drugs til Kontraskjæret

(10.11.22) I utgangspunktet et slags indie-band. Etter hvert et av de største stadion-bandene. Neste sommer spiller de på Kontraskjæret i Oslo.


En tredje konsert med The War On Drugs

(03.11.21) Konsertene 27. og 28. mars neste år ble utsolgt på et blunk. Nå annonserer The War On Drugs en ekstrakonsert 29. mars på Sentrum Scene.


Hysj - her framføres popmusikk ...

(08.09.17) Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.


Har det skjedd noe siden The Beatles?

(29.12.14) Står popmusikken helt stille? Kanskje ligger noe av svaret i jentene - halvparten av oss alle.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.