The War On Drugs driver stille krigføring

Det er vanskelig å finne noe å utsette på The War On Drugs. «I Don’t Live Here Anymore» er det lekreste innen det lekre i dagens pop/rock.


Dette er bandets femte album siden debuten med «Wagabondwheel Blues» (2008). De forhaster seg med andre ord ikke, og det gjør de åpenbart lurt i.

Noen vil sikkert stille seg uforstående til uttrykket «pop/rock». For er ikke The War On Drugs mye mer indie enn som så? Nei, de er ikke det. Når de nå skal ut på turné, kan de helt sikkert kjøre samme ruta som Coldplay. Mye det samme publikumet? Ja.

De spiller dagens arenarock, og det går ei rett linje fra Pink Floyd til Coldplay og The War On Drugs. Til R.E.M. i sine mest majestetiske øyeblikk, eller til Dire Straits i en kvarter lang versjon av «Romeo And Juliet». En relevant norsk referanse? Madrugada – selv om instrumenteringa er noe forskjellig.

Adam Granduciel skriver kort og godt veldig gode låter, og pakker dem inn i et lydbilde som ikke «provoserer» eller virker «forstyrrende» - ikke for noen. Det går stille og rolig for seg, i et hav av synther og gitarer – akkurat som Pink Floyd.

Tittelkuttet ligger midt i landskapet de befinner seg i:

Her har du dem i en slags «hjemme»-konsert, som på øving. Låter ganske likt, eller hva? Men obs – dette klippet byr på flere låter.

For å gjøre referansene til oldtimerne komplett: «Rings Around My Father’s Eyes» kunne vært en av de fineste balladene Bob Dylan hadde skrevet, der gitaren er som snytt ut av det som skjer i «Standing In The Doorway».

The War On Drugs tøffer stille og rolig av gårde langs en skinnegang der avsporing ikke er aktuelt tema. Hvite duker og god rødvin i restaurantvogna.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The War On Drugs til Kontraskjæret

(10.11.22) I utgangspunktet et slags indie-band. Etter hvert et av de største stadion-bandene. Neste sommer spiller de på Kontraskjæret i Oslo.


En tredje konsert med The War On Drugs

(03.11.21) Konsertene 27. og 28. mars neste år ble utsolgt på et blunk. Nå annonserer The War On Drugs en ekstrakonsert 29. mars på Sentrum Scene.


Hysj - her framføres popmusikk ...

(08.09.17) Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.


Har det skjedd noe siden The Beatles?

(29.12.14) Står popmusikken helt stille? Kanskje ligger noe av svaret i jentene - halvparten av oss alle.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.