The War On Drugs driver stille krigføring
Det er vanskelig å finne noe å utsette på The War On Drugs. «I Don’t Live Here Anymore» er det lekreste innen det lekre i dagens pop/rock.
Dette er bandets femte album siden debuten med «Wagabondwheel Blues» (2008). De forhaster seg med andre ord ikke, og det gjør de åpenbart lurt i.
Noen vil sikkert stille seg uforstående til uttrykket «pop/rock». For er ikke The War On Drugs mye mer indie enn som så? Nei, de er ikke det. Når de nå skal ut på turné, kan de helt sikkert kjøre samme ruta som Coldplay. Mye det samme publikumet? Ja.
De spiller dagens arenarock, og det går ei rett linje fra Pink Floyd til Coldplay og The War On Drugs. Til R.E.M. i sine mest majestetiske øyeblikk, eller til Dire Straits i en kvarter lang versjon av «Romeo And Juliet». En relevant norsk referanse? Madrugada – selv om instrumenteringa er noe forskjellig.
Adam Granduciel skriver kort og godt veldig gode låter, og pakker dem inn i et lydbilde som ikke «provoserer» eller virker «forstyrrende» - ikke for noen. Det går stille og rolig for seg, i et hav av synther og gitarer – akkurat som Pink Floyd.
Tittelkuttet ligger midt i landskapet de befinner seg i:
Her har du dem i en slags «hjemme»-konsert, som på øving. Låter ganske likt, eller hva? Men obs – dette klippet byr på flere låter.
For å gjøre referansene til oldtimerne komplett: «Rings Around My Father’s Eyes» kunne vært en av de fineste balladene Bob Dylan hadde skrevet, der gitaren er som snytt ut av det som skjer i «Standing In The Doorway».
The War On Drugs tøffer stille og rolig av gårde langs en skinnegang der avsporing ikke er aktuelt tema. Hvite duker og god rødvin i restaurantvogna.
Del på Facebook | Del på Bluesky