Hysj - her framføres popmusikk ...

Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.


Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.

Da de slapp «Lost in the Dream» for tre år siden, tillot jeg meg å stille spørsmål ved det voldsomme oppstusset. Var ikke dette fin, men ganske ordinær poprock? Jeg finner ingen grunn til å endre mitt ståsted i møte med «A Deeper Understanding».

Det handler om vakker popmusikk, for all del – stilfullt og pent, tvers igjennom. Men her ligger også svakheten i musikken Adam Granduciel og hans medmusikanter kommer opp med. Her fins ingen dissonanser, none whatsoever. Ingen skarpe kanter, ingenting som bryter opp det myke lydbildet.

Fra tid til annen en elektrisk gitar oppå det fløyelsmyke el.piano/synth/clean gitar-soundet, ja vel – men det blir rett og slett for pent, og derfor smått kjedelig i lengden. Hvilket ikke står i veien for at Granduciel er i stand til å hente fram popmusikk fra aller øverste hylle.

Låtene varer gjennomgående i godt og vel seks minutter – omtrent tre ganger så lenge som alle sangene på det første albumet til The Beatles. Popmusikken har endra seg siden den gang, mye takket være Pink Floyd.

De som ikke kjenner dette bandet fra før, vil ganske sikkert tro det er Bryan Adams som synger. Granduciel låter prikk likt, men det gjør ikke noe – for Bryan Adams er da en strålende vokalist?

Hver for seg, som singler betrakta, holder de 10 låtene på dette albumet oppsiktsvekkende høy standard. Helt i toppen av treet henger «Nothing to Find», en uptempo låt det går an å danse feiende flott swing til!

Det er helheten som kan bli trettende. Men sett gjerne på dette albumet når du har gjester i stua, og du kan være sikker på å ha suksess – enten gjestene dine er hipstere på 25 eller oldinger som vokste opp med Pink Floyd og Dire Straits.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The War On Drugs til Kontraskjæret

(10.11.22) I utgangspunktet et slags indie-band. Etter hvert et av de største stadion-bandene. Neste sommer spiller de på Kontraskjæret i Oslo.


The War On Drugs driver stille krigføring

(04.11.21) Det er vanskelig å finne noe å utsette på The War On Drugs. «I Don’t Live Here Anymore» er det lekreste innen det lekre i dagens pop/rock.


En tredje konsert med The War On Drugs

(03.11.21) Konsertene 27. og 28. mars neste år ble utsolgt på et blunk. Nå annonserer The War On Drugs en ekstrakonsert 29. mars på Sentrum Scene.


Har det skjedd noe siden The Beatles?

(29.12.14) Står popmusikken helt stille? Kanskje ligger noe av svaret i jentene - halvparten av oss alle.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.