Hysj - her framføres popmusikk ...
Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.
Vakker popmusikk – men låtene flyter dessverre nærmest umerkelig forbi.
Da de slapp «Lost in the Dream» for tre år siden, tillot jeg meg å stille spørsmål ved det voldsomme oppstusset. Var ikke dette fin, men ganske ordinær poprock? Jeg finner ingen grunn til å endre mitt ståsted i møte med «A Deeper Understanding».
Det handler om vakker popmusikk, for all del – stilfullt og pent, tvers igjennom. Men her ligger også svakheten i musikken Adam Granduciel og hans medmusikanter kommer opp med. Her fins ingen dissonanser, none whatsoever. Ingen skarpe kanter, ingenting som bryter opp det myke lydbildet.
Fra tid til annen en elektrisk gitar oppå det fløyelsmyke el.piano/synth/clean gitar-soundet, ja vel – men det blir rett og slett for pent, og derfor smått kjedelig i lengden. Hvilket ikke står i veien for at Granduciel er i stand til å hente fram popmusikk fra aller øverste hylle.
Låtene varer gjennomgående i godt og vel seks minutter – omtrent tre ganger så lenge som alle sangene på det første albumet til The Beatles. Popmusikken har endra seg siden den gang, mye takket være Pink Floyd.
De som ikke kjenner dette bandet fra før, vil ganske sikkert tro det er Bryan Adams som synger. Granduciel låter prikk likt, men det gjør ikke noe – for Bryan Adams er da en strålende vokalist?
Hver for seg, som singler betrakta, holder de 10 låtene på dette albumet oppsiktsvekkende høy standard. Helt i toppen av treet henger «Nothing to Find», en uptempo låt det går an å danse feiende flott swing til!
Det er helheten som kan bli trettende. Men sett gjerne på dette albumet når du har gjester i stua, og du kan være sikker på å ha suksess – enten gjestene dine er hipstere på 25 eller oldinger som vokste opp med Pink Floyd og Dire Straits.
Del på Facebook | Del på Bluesky