Om å ikke like jazz, men nettopp derfor ...
Jeg liker ikke jazz. Likevel har jeg befunnet meg på tre jazzkonserter i år (av totalt fire konserter siden pandemien startet). Søndag var det Bendik Hofseth på Cosmopolite. Jeg spurte Christer Falck for et par uker siden om det ble mer pling plong (som jeg liker) eller jazz (som jeg da ikke liker) og svaret var vel njaaaaaaa, det kommer helt an på. En liten utfordring, med andre ord.
Bendik Hofseth's Woodlands / Cosmopolite, Oslo / 16.10.21
Jeg tror ikke det finnes noen god genrebetegnelse på plingplong; det er aldri negativt (for meg, i hvert fall). Plingplong er, for meg, kunsten å lage vakker lyd fra noe som egentlig ikke skal lage den slags lyder. Man er tross alt oppvokst med Neubauten som i stor grad syntes instrumenter var overflødige.
Siden jeg blir dratt med på jazzkonserter så prøver jeg jo å finne ut hva jeg ikke liker ved jazz. Det er vanskeligere enn man tror, å analysere slikt. Jeg ble i hvert fall utrolig glad da vi kom inn på Cosmopolite i går, og det første jeg ser er en kontrabass liggende på scenen. Jeg blir alltid litt starstruck av noen som trakterer en kontrabass som Mats Eilertsen gjorde i går. Sånt er moro. Kontrabass-solo! Det er det sjelden man hører!
Mike Garson (piano på Bowies “Aladdin Sane” fra 1973) er en enestående magiker når det gjelder piano. Jeg fikk oppleve magien hans live på "Outsid"-turneen i 1996, og har alltid sett på ham som rimelig unik – inntil i går kveld. For de tonene som Helge Iberg produserte på flygelet var bare nydelige.
Sidiki Camara er en veletablert og anerkjent perkusjonist, som hovedsakelig bruker tradisjonelle instrumenter som balafon, djembe og kalebass. Lagenaria siceraria (flaskefrukt) er en grønnsak som er beslektet med agurk og gresskar, som kan spises eller brukes til å lage fantastiske instrumenter – som balafon og kalebass. Klassisk pling plong, med andre ord, og mellom han og Per Oddvar Johansen på trommer drev de rytmene fremover.
At Eivind Aarset på gitar hele tiden vaka og bidro til lydbildet, gir bare ytterligere pluss i boken. Han er Norges mest spennende gitarist. Alle på scenen i går er fremragende musikere der synergien er monumental. Og det er alltid bonus at det er en god kjemi mellom samtlige på scenen.
Og Bendik sjøl, da. Jeg digger saksofon. Jeg hadde feltarbeid på Åland for mange år siden, og bodde på et ungdomsherberge, og der datt det plutselig inn et korps. Nord-svensk korps, hvorfor de var der husker jeg ikke, men de ville gjerne spille konsert for meg og teknikeren en kveld. Ingen av oss var veldig begeistret for korpsmusikk, men vi var for høflige til å si nei. Det viste seg at “korps” i Sverige var noe helt annet enn i Norge, for det var ti saksofoner (i alle seks størrelser) og to trommer. Det var utrolig kult.
I går ble jeg lett trollbundet. Hvordan han greier la stemmen høres ut som en saksofon, aner jeg ikke. Eller kanskje det egentlig er motsatt? For der saxen tok slutt, tok stemmen over, og det er så sårt og sterkt og vakkert og magisk - og jeg er litt usikker på hvor mange låter han sang på og hvor mange som var instrumentelle, for det spiller ingen rolle. Det var så perfekt og det eneste som var synd, var at de ikke spilte minst fire timer til.
Det meste av materialet i går kommer fra kvadrilogien "Forest". Første albumet, “Trunks”, kom for to år siden, og de påfølgende “Branches”, “Leaves” og “Roots” var ment å slippes til festivaler i fjor – derfor kommer “Branches” om tre uker og de siste to utover vinteren.
Foruten disse fire skivene inneholder boksen en bok om Edvard Munchs trær. Google oversetter trunks til noe helt annet enn stammer, så alternativt navn kunne vært “Stems” - men for ei skauheks som meg så er “stems” noe pistrete greier; “trunks” er de massive stammene som vokser opp i himmelen, som er naturen på sitt absolutt frodigste og vakreste, og det var ingenting spinkelt eller pistrete ved gårsdagens konsert.
Det var storslagent og massivt der lydbildet vokste opp i himmelen.
Jeg liker fortsatt ikke jazz oppi hjernen min, og jeg aner ikke hvorfor jeg ikke liker jazz. Derimot håper jeg kompisen fortsetter å dra meg med på jazzkonserter - for én gang i fremtiden må jeg da komme meg på en jazzkonsert jeg ikke liker, og da kan jeg kanskje forklare hvorfor jeg ikke liker jazz. For akkurat nå skjønner jeg det ikke sjøl engang.
Det eneste jeg er sikker på, er at jeg gleder meg til de neste tre skivene som kommer. Og neste jazzkonsert jeg blir lurt med på.
Del på Facebook | Del på Bluesky