Bendik Hofseth: Itaka

Bendik Hofseth springer ikke ned dørstokkene i platestudioene akkurat. Hans forrige CD, "Smilets Historie", så dagens lys i 1999. Mange har garantert savna hans originale stemme både som vokalist og saksofonist og med "Itaka" forteller han oss klart og tydelig at den kreative og originale åra langt i fra har tørka ut.


Bendik Hofseth blei spådd ei stor karriere med hele verden som scene etter at han overtok saksofonplassen til Michael Brecker i den amerikanske supergruppa Steps Ahead på slutten av 80-tallet. To CD-er, utallige spillejobber verden rundt og fem år i New York seinere, satte Lørenskogs store musikksønn kursen tilbake til gamlelandet og ei spennende karriere på egen hånd.

Seks CD-er under eget navn med usedvanlig personlig musikk var viktige stolper i det moderne norske musikklivet, men i 1999 sa altså Bendik Hofseth et foreløpig stopp. Nå er han endelig tilbake og det personlige preget er fortsatt på plass.

Bendik Hofseth har alltid vært en strålende historieforteller både med sine saksofoner og gjennom sine tekster og sin stemme. Det fortsetter han med på "Itaka". Med utgangspunkt i Homers fantastiske bok "Odysseen", som i stor grad dreier seg om å vende hjem og hvilke utfordringer det byr på, har Hofseth laget 11 fabler om hvordan han opplevde å komme tilbake til Norge fra USA for vel 10 år siden.

Sammen med et knippe glitrende musikanter fra en rekke sjangre, noe som er nok et kjennetegn for Hofseths musikk- og livsanskuelse, har han med "Itaka" tatt oss med på en ekskursjon som kun han kunne ha lagt til rette for.

Jan Bang på samples og lyder, Øystein Birkeland på cello, Hallgrim Brattberg på gitar, Mats Eilertsen på bass, Håvard Gimse på flygel, Ray Phiri på vokal, Nana Vasconcelos og Paolo Vinaccia på perkusjon og Jacob Young på gitar, er stjernelaget som sørger for at disse smakfulle rettene blir anretta på ypperste vis med ingredienser fra nær sagt hvor som helst: Pop, jazz, klassisk og verdensmusikk blant annet.

På sett og vis er dette enkel musikk, men samtidig er den også inderlig og komplisert på sitt vis. Akkurat så sammensatt som livet sjøl - og som Bendik Hofseth - og tidvis også akkurat så vakker som livet sjøl.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Om å ikke like jazz, men nettopp derfor ...

(19.10.21) Jeg liker ikke jazz. Likevel har jeg befunnet meg på tre jazzkonserter i år (av totalt fire konserter siden pandemien startet). Søndag var det Bendik Hofseth på Cosmopolite. Jeg spurte Christer Falck for et par uker siden om det ble mer pling plong (som jeg liker) eller jazz (som jeg da ikke liker) og svaret var vel njaaaaaaa, det kommer helt an på. En liten utfordring, med andre ord.


Nåde og skjønnhet på Voss

(17.04.00) Palmehelg betyr for tilhengere av synkoper og tilliggende herligheter jazzfestival på Voss. I tillegg til mye god musikk er det alltid så forbanna trivelig oppe i fjellheimen, og dessuten gjør ikke all den friske lufta den minste skade heller.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.