Bendik Hofseth: Itaka

Bendik Hofseth springer ikke ned dørstokkene i platestudioene akkurat. Hans forrige CD, "Smilets Historie", så dagens lys i 1999. Mange har garantert savna hans originale stemme både som vokalist og saksofonist og med "Itaka" forteller han oss klart og tydelig at den kreative og originale åra langt i fra har tørka ut.


Bendik Hofseth blei spådd ei stor karriere med hele verden som scene etter at han overtok saksofonplassen til Michael Brecker i den amerikanske supergruppa Steps Ahead på slutten av 80-tallet. To CD-er, utallige spillejobber verden rundt og fem år i New York seinere, satte Lørenskogs store musikksønn kursen tilbake til gamlelandet og ei spennende karriere på egen hånd.

Seks CD-er under eget navn med usedvanlig personlig musikk var viktige stolper i det moderne norske musikklivet, men i 1999 sa altså Bendik Hofseth et foreløpig stopp. Nå er han endelig tilbake og det personlige preget er fortsatt på plass.

Bendik Hofseth har alltid vært en strålende historieforteller både med sine saksofoner og gjennom sine tekster og sin stemme. Det fortsetter han med på "Itaka". Med utgangspunkt i Homers fantastiske bok "Odysseen", som i stor grad dreier seg om å vende hjem og hvilke utfordringer det byr på, har Hofseth laget 11 fabler om hvordan han opplevde å komme tilbake til Norge fra USA for vel 10 år siden.

Sammen med et knippe glitrende musikanter fra en rekke sjangre, noe som er nok et kjennetegn for Hofseths musikk- og livsanskuelse, har han med "Itaka" tatt oss med på en ekskursjon som kun han kunne ha lagt til rette for.

Jan Bang på samples og lyder, Øystein Birkeland på cello, Hallgrim Brattberg på gitar, Mats Eilertsen på bass, Håvard Gimse på flygel, Ray Phiri på vokal, Nana Vasconcelos og Paolo Vinaccia på perkusjon og Jacob Young på gitar, er stjernelaget som sørger for at disse smakfulle rettene blir anretta på ypperste vis med ingredienser fra nær sagt hvor som helst: Pop, jazz, klassisk og verdensmusikk blant annet.

På sett og vis er dette enkel musikk, men samtidig er den også inderlig og komplisert på sitt vis. Akkurat så sammensatt som livet sjøl - og som Bendik Hofseth - og tidvis også akkurat så vakker som livet sjøl.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bendik Hofseths «IX» feires – igjen

(02.07.26) Enkelte utgivelser viser seg mer slitesterke enn andre. Bendik Hofseths «IX» fra 1991 står etter hvert i en særklasse i så måte.


En kveld i Bendik Hofseths univers

(22.06.26) Det finnes konserter som føles som konserter. Og så finnes det konserter som føles som en livshistorie.


Om å ikke like jazz, men nettopp derfor ...

(19.10.21) Jeg liker ikke jazz. Likevel har jeg befunnet meg på tre jazzkonserter i år (av totalt fire konserter siden pandemien startet). Søndag var det Bendik Hofseth på Cosmopolite. Jeg spurte Christer Falck for et par uker siden om det ble mer pling plong (som jeg liker) eller jazz (som jeg da ikke liker) og svaret var vel njaaaaaaa, det kommer helt an på. En liten utfordring, med andre ord.


Nåde og skjønnhet på Voss

(17.04.00) Palmehelg betyr for tilhengere av synkoper og tilliggende herligheter jazzfestival på Voss. I tillegg til mye god musikk er det alltid så forbanna trivelig oppe i fjellheimen, og dessuten gjør ikke all den friske lufta den minste skade heller.


Noe uforløst

(15.08.91) Med vakre harpeklanger presenterer saksofonisten Bendik Hofseth seg for det store pop-publikum. Inntil nå har Bendik utelukkende vært kjent hos det moderne jazz-publikum; som suksesskomponist i det amerikanske bandet Steps Ahead, som solist i Arild Andersens "Sagn", og i disse dager ogsà som bidragsyter pà den gamle Police-gitaristen Andy Summers' ferske jazz-prosjekt. Men "IX" er popmusikk — og det er blitt ei svært vanskelig plate å anmelde.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.