En middels sterk vestlandsvind fra Enslaved

Progressiv-vikingene fra det store Vestland er ute med sin tredje Ep - "Caravans To The Outer Worlds", en blankpolert 4-spors utgivelse med alle elementene som er typisk for Enslaved inkludert. Men prikken over i-en uteblir.

Av Svein Oskar Refsnes // 08.10.21

Fjorårets praktutgivelse "Utgard" har blitt hardt trimmet i ørene mine, og det som var spesielt bra fra denne skiva er også å finne igjen på "Caravans …". Lydbildet er perfekt, består av mange mange lag, og lydlandskapet er strukket så langt det (i mine ører iallfall) lar seg gjøre.

Ep’en åpner med tittelsporet, og vipps blir vi i voldsomt driv på ny dratt med opp på et høyt fjell i snøfokk og sterk vind. Det er deilig å få massert stigbøylen med dette trykket, og majestetisk å se utsikten når man til slutt når toppen. Teksten forteller om en kvinnelig kriger som gjør seg klar til å dra til "outer worlds", men "verdenen" hun søker å dra vekk fra er godt kjent for oss som kjenner Enslaved. Her er bandet aller best - så hvorfor dra herfra?

Om vi tar utgangspunkt i denne krigeren, kommer hun i spor 2 " Intermezzo I: Lonnlig. Gudlig.", ned til et mer flatt landskap, men ukjent og annerledes. Mer grønt, men med høye fjell på begge sider. Vår venninne ønskes ikke hjertelig velkommen. Et instrumentalt spor hvor synthen til herr Håkon Vinje sammen med tunge gitarriff får lov til å fortelle historien om hva som foregår i denne verdenen. Det høres ikke veldig attraktivt ut, og man håper at vår venn snart har fjellene i horisonten bak seg.

Hva som skjer hvor og med hvem er usikkert, men neste spor heter "Ruun 2: The Epitaph" (gravinskripsjonen), og klangen på gitaren som møter oss etter de første 20 sekundene virker ikke veldig optimistisk. Grutle Kjellsons vokalisering på denne er mesterlig, og etter en langsom oppbygging får låta blomstre. Iikke ut i en varm sommer, mer en kald høst.

Siste sporet er "Intermezzo II: The Navigator". Her byr Enslaved på en jazz-åpning før man går ut i et typisk Enslaved-instrumentalparti, og derfra glir man ut i det store intet. Akkurat dette sporet gir meg følelsen av å høre slutten av en rockeopera, og denne avslutningen er alt annet enn hva jeg ønsket meg. Dessverre. Det kan kanskje ha vært bandets hensikt? Man blir oppfordret til å gå ut og undersøke ukjente landskap og verdener, tråkke nye stier, men det er ikke alltid man ender på et bra sted.

Til Ep’en er det også laget 2 musikkvideoer som forteller historien om å bryte opp og fortsette livet, men et annet sted - og kanskje på en annen måte. Du får tolke det som du selv ønsker:

«Caravans To The Outer Worlds» er sett under ett en fin 18-minutters utgivelse fra Enslaved, men noe stort enestående verk er det ikke. Lydbildet er flott og låtene er gode, men når jeg i fremtiden skal spille låter som presenterer det beste av bandet tror jeg ikke at jeg kommer til å hente noen låter fra denne utgivelsen. Til det er bandets tidligere produksjon for sterk.