Litt haltende fra Janove
Det er alltid storslått med Janove. Denne gangen blir karnevalet litt vel sjanglete.
Tittelkuttet, som åpner ballet, er kult nok. Refrenget er rett ved å gå over i en av Morten Abels fineste sanger – «Voldsomt uver». Men det handler bare om den musikalske stemninga, oppbygginga til refrenget - ikke om noe plagiat.
Janove tar oss med til et miljø han har lagt sin elsk på. Det dekadente, vestlige Europa. Det er snart 100 år siden. Har du sett den flotte TV-serien «Babylon Berlin»?
Dette er mer forestilling & teater enn et musikkalbum. Kabaret. Bertold Brecht og «Tolvskillingsoperaen». Edith Piaf.
En gjeng tivoli- og kabaretartister farter gjennom Europa, fra storby til storby. Det er synd at arv går i arv, synger Janove – i et akkompagnement som sender tankene til Tom Waits. I «Tanker» leker han med odde taktarter, vellykka. Men vi skal til midten av albumet før vi får et skikkelig Kaizers-refreng. «Blomster frå ei grav» er albumets klart største øyeblikk.
Lengter du tilbake til ompa-ompa til du dør-stemning kan du spole fram til «Som du».
«Det sorte karneval» er et konseptalbum – som sagt; en teaterforestilling. Musikken er veldig langt unna hva du vanligvis forbinder med rock. Variert instrumentert – spinett og munnspill innimellom det storslåtte – hele tida store orkesterarrangement.
Det er litt for lite «kjøtt på beinet» til at jeg helt får fot, som det heter på musikerspråket. Det er veldig langt igjen til «Violeta»-trilogien.
Om det kan bli en flott teateroppsetning? Helt sikkert.
Del på Facebook | Del på Bluesky