Janove Ottesen: Francis` Lonely Nights
Kaizers-Janove solodebuterer som melankolsk singer/songwriter. Sett i forhold til hvor mange dyktige artister av det slaget det finnes her på planeten vår, blir ikke dette mer enn middels ålreit opplevelse, og knapt nok det.
Med Kaizers Orchestra har Janove Ottesen vært delaktig i en suksesshistorie som mangler sidestykke her til lands. Bandet skapte sin egen identitet på en måte som få andre har klart, og de har som et av ytterst få norskspråkelige band gjort stor suksess utenfor landets grenser. Etter noen ekstremt intense år, er det på tide at både vi og bandet får en pause fra Kaizers Orchestra. Frontmann Janove Ottesen benytter dermed anledningen til å gi ut sitt aller første soloalbum. "Francis` Lonely Nights" har blitt Kaizers rake motsetning - kjemisk renset for oljetønner og el-gitarer og Waits-aktig omparock. En tilbakelent og melankolsk messende Ottesen er det som møter oss, når han med følsom stemme predikerer om livets skyggesider.
Funker det? Nei, i grunnen ikke. Janove har kommet opp med et par gullkorn her, men som et helhetelig produkt når ikke "Francis` Lonely Nights" opp i konkurransen med sine sjangerkollegaer.
Gullkorna er i første rekke "Neighbor Boy", som er folk på sitt ypperste, med banjo og det hele - og dette er nok albumets fineste øyeblikk. Den påfølgende "Down To The Vertigans" er også en god kandidat når albumets beste låt skal kåres. Den nye singelen "Black and White Movie" er en riktig så fengende poplåt, men ellers er det et godt stykke mellom høydepunktene her. For mange av låtene blir som fyllkalk å regne - ikke direkte dårlige, men altfor anonyme og uinteressante.
Del på Facebook | Del på Bluesky