Her kommer et band du bør se opp for!
Black Country, New Road debuterer - og noe sier meg at det er lurt å være med fra begynnelsen her.
Vi snakker om et stort band. Sju musikere, en septett. De trakterer minst like mange forskjellige instrumenter.
De åpner like godt med en rein instrumental,s å dristigheten er det ingen ting i veien med. En liten trommesolo som introduksjon faktisk, etterfulgt av et klaviaturinstrument jeg ikke helt greier å plassere. Takta er 4/4, men likevel helt utenom allfarvei. En fiolin faller inn, så blåsere. Det låter øst-europeisk, kanskje tyrkisk. Dette kunne vært Farmers Market.
Over til «Athens, France» - som låter helt annerledes. Utprega indie – og alt annet enn vers – vers -refreng osv. Isaac Wood snakker mer enn han synger, og vi får egentlig aldri greie på om dette er én låt eller en miks av temmelig mange ideer. Spoken word-vokal er tett fulgt av et solid blåser-akkompagnement.
Et snev av progrock? Ja. De som er gamle nok til å huske Liverpool Scene er på sporet. Wood hever stemmen mange hakk, og spiller vel sjøl en fuzzete gitar som kunne vært tatt opp i studioet til Frank Zappa. Det låter … nifst. Disharmonien preger lydbildet. Og vokalen er like spastisk som David Byrne i Talking Heads!
De er altså nybegynnere på platefronten, men musikken er ikke akkurat for nybegynnere. Musikken er egentlig ikke vanskelig tilgjengelig - men kan nok for mange oppleves som krevende, som det heter på nymotens norsk. Det er jo ikke lenger noe som er vanskelig eller problematisk her til lands. Alt er enten krevende eller utfordrende, eller begge deler på en gang.
Gitarlyden er som oftest helt tørr, og Isaac Woods synes ute av stand til å spille en streit akkord.
Nok prat. Du skjønner helt sikkert at dette er et band du bør sjekke ut.
Del på Facebook | Del på Bluesky