Her kommer et band du bør se opp for!

Black Country, New Road debuterer - og noe sier meg at det er lurt å være med fra begynnelsen her.


Vi snakker om et stort band. Sju musikere, en septett. De trakterer minst like mange forskjellige instrumenter.

De åpner like godt med en rein instrumental,s å dristigheten er det ingen ting i veien med. En liten trommesolo som introduksjon faktisk, etterfulgt av et klaviaturinstrument jeg ikke helt greier å plassere. Takta er 4/4, men likevel helt utenom allfarvei. En fiolin faller inn, så blåsere. Det låter øst-europeisk, kanskje tyrkisk. Dette kunne vært Farmers Market.

Over til «Athens, France» - som låter helt annerledes. Utprega indie – og alt annet enn vers – vers -refreng osv. Isaac Wood snakker mer enn han synger, og vi får egentlig aldri greie på om dette er én låt eller en miks av temmelig mange ideer. Spoken word-vokal er tett fulgt av et solid blåser-akkompagnement.

Et snev av progrock? Ja. De som er gamle nok til å huske Liverpool Scene er på sporet. Wood hever stemmen mange hakk, og spiller vel sjøl en fuzzete gitar som kunne vært tatt opp i studioet til Frank Zappa. Det låter … nifst. Disharmonien preger lydbildet. Og vokalen er like spastisk som David Byrne i Talking Heads!

De er altså nybegynnere på platefronten, men musikken er ikke akkurat for nybegynnere. Musikken er egentlig ikke vanskelig tilgjengelig - men kan nok for mange oppleves som krevende, som det heter på nymotens norsk. Det er jo ikke lenger noe som er vanskelig eller problematisk her til lands. Alt er enten krevende eller utfordrende, eller begge deler på en gang.

Gitarlyden er som oftest helt tørr, og Isaac Woods synes ute av stand til å spille en streit akkord.

Nok prat. Du skjønner helt sikkert at dette er et band du bør sjekke ut.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.


Bildeserie: Black Country - folkjazz med postpunka undertoner

(01.03.20) Det blir fort litt trangt om plassen på Blåscenen fredag kveld med 7 kvinner og menn på scenen. Gøy at de inkluderer fiolin sammen med et par gitarister og en på sax til denne deilige lapskausen av at lydmonster. Til tider skikkelig nedpå før villdyret våkner og det er alle mann til pumpene!


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.