Jeg gleder meg til neste Steven Wilson-album
Det er en vanskelig øvelse å anmelde Steven Wilsons siste album, «The Future Bites». Dette er tross alt en høydehopper som plutselig har begynt med vannpolo.
Dette ligner lite han har gitt ut som solo-artist eller med Porcupine Tree, hans band fra 1986 til 2009 (ikke offisielt oppløst, bare ikke virksomme). Om utgivelsen skal vurderes ut i fra hans tidligere meritter eller som et helt eget album fra et annet univers, blir antagelig vesentlig for om dette er noe for deg eller ikke.
Steven Wilson er for de fleste av oss kjent som progrocker. Han er også kjent som produsent, deltager og bidragsyter til en rekke band som Opeth, Marillion, Blackfield og Tears for Fears - for å nevne noen. Hans solokarriere helt frem til nå har vært en utviklingsprosess med Porcupine Tree som utgangspunkt, og det har vært givende å følge hans vei frem til «The Future Bites».
Det vi hører nå er en tydelig stilendring. Om det skyldes rastløshet som følge av pandemien vi alle lider under, eller påvirkning fra de hjemme i samme kohort vites ikke. Men at det er større spillerom innen musikkbransjen enn tidligere, det er åpenbart.
Eksempler på dette er de siste innspillingene fra Ghost, et band som kunne vært «The Musical Theme from Austin Powers», og Opeth - som har gått fra å være «The most evil band in the world» til å spille fløyte-pop fra 70-tallet. Med andre ord, stilendring er i vinden i prog-universet.
Låtene på albumet har en rekke musikalske referanser. Men der man i tidligere utgivelser kunne finne flest referanser til progrockens verden, får vi her et landskap som minner om Howard Jones, Beverly Hills Cop og Miami Vice - men også noen små hyllester til David Bowie (se om du finner dem).
Samtidig har Wilson lurt inn noen ytterst få referanser til tidligere prosjekter, som for eksempel hans «Storm Corrosion»-prosjekt med Mikael Åkerfeldt (Opeth).
Tekstene er som vanlig ikke av det lystige slaget, som han selv sier det; «I don’t do happy». «The Future Bites» er samfunnskritisk mot overforbruk, teknologi, sosiale medier og markedskrefter.
«12 Things I Forgot» er kanskje den mest A4 pop-låta, og kunne like gjerne vært på et Blackfield-album. Lett og fin i steget. Fordøyes uproblematisk.
Blackfield er bandet Steven Wilson deler med den kontroversielle israelske popstjernen Aviv Geffen. Og det er her Steven Wilson vanligvis får utløp for sine pop-cravings. Har du ikke hørt Blackfield, og du fortsatt leser denne anmeldelsen, vil du antagelig ha utbytte av å høre gjennom den katalogen.
«Man Of The People» og “Count Of Unease» er av det mer melankolske slaget, og minner kanskje mest om Steven Wilsons tidligere påfunn, med keyboard og svevende lydbilder. Wilson begynte sin musikalske ferd som 15-åring med nettopp keyboard, så det er kanskje ikke helt sjokkerende at ringen på et vis sluttes med dette albumet.
«Personal Shopper» står litt ut fra resten av låtene. Bortsett fra «Count Of Unease», er dette den eneste låta som strekker seg lengre enn 4 minutter. En 9-minutters låt forventet jeg ikke i dette musikalske landskapet, men det funger fint. Kanskje er dette også høydepunktet på denne uvanlige musikalske reisen med Steven Wilson.
«The Future Bites» er godt håndverk. Og Steven Wilson har aldri vært nærmere å bli profet i eget land. Om dette er veien videre for ham, er mer usikkert. Denne sjangeren har åpenbare fordeler når det kommer til å nå ut med musikken hjemme i England. Musikkpressen der har omfavnet stilendringen, som så vidt begynte på forrige soloalbum «To The Bone» - og han har fått langt mer spalteplass enn tidligere.
Samtidig mister han nok mange av sine eksisterende progrock-fans. Hvordan han i fremtiden skal forene disse to leirene, blir spennende å følge med på. Og da er vi tilbake til start: Jeg gleder meg til neste Steven Wilson-album.
STEVEN WILSON
The Future Bites
Steven Wilson Productions/Caroline International
Del på Facebook | Del på Bluesky