Bjørn Eidsvåg – fomler han i forutsigbarhet?

Er han nærmere Ten Sing-tradisjonen nå enn på lenge - med snakk om sult, begjær, uro og kjeruber? Føler han seg utdatert? «Dagane gjekk nærmest på repeat/Ekstaser hører ungdommen te.»

Av Arild Rønsen // 22.11.20

Veien blir ‘kje te mens me går
Veien var der òg i går
Men me blir te mens me går
Og det er den sjansen me får

Veien er kanskje ikke veldig lang til Bruce Springsteen og Bob Dylan?

Bjørn Eidsvåg har vært her i snart hundre år – det føles sånn - og mange begynner nok å bli lei av høre han ta oppgjør med «ka me sku’ meina», «smaken av forbuden frukt», «helvete i nåde». Men disse tankene opptar ham tydeligvis fortsatt, presten – og prester skal kanskje få lov til å være tankefulle?

Driver Eidsvåg med pop- eller visesang? Ikke så viktig. Er det vesentlig om Jan Eggum befinner seg i vise- eller popsjangeren? Nei – og Bjørn Eidsvåg har virkelig et godt band med seg. Dette er ikke trubaduren med sin akustiske gitar. Men Bjørn Eidsvåg og hans musikere bråker aldri. Ofte tar de strykere med seg i arrangementene, og de bråker enda mindre.

Musikalsk sett finner du her ingen overraskelser. Eidsvåg er enda mer forutsigbar enn Neil Young og Ulf Lundell, om du forstår. Det er litt sånn «hva er det som er feil med D-G-A og h-moll»? Åge Aleksandersen leiter tidvis etter andre akkorder; noe slikt finner du sjelden hos Bjørn Eidsvåg.

Kanskje er han dypt fortvila, over ikke fortsatt å være på evig vandring? Eller like relevant?

Ingenting er som det en gang var
Alt er konstant i forandring
Det finnes knapt et endelig svar
Vi er for alltid på vandring

Den fineste sangen heter «Mor».

BJØRN EIDSVÅG
Tapt paradis
Relis/Sony Music