Joni Mitchell i unik arkivsamling

En av vår tids største musikalske kunstnere, Joni Mitchell, har bestemt seg for å dele starten på sin musikalske reise med oss. Det er storveis. Undertittelen “Volume 1” tyder på at det kommer mer. Det passer fortreffelig. Jeg er klar. La det regne over meg. Jeg tar alt jeg kan få.

Av Pål Bodin // 31.10.20

Det kan være greit å blande inn noe av Jonis tidlige livshistorie i denne omtalen. Jeg kaller henne bare Joni siden hun ikke blei Mitchell før i 1965:

Roberta Joan “Joni” Anderson blei født i Fort Macleod 7. november 1943. Faren var Royal Canadian Air Force flight lieutenant som lærte opp nye krigsflygere i byen. Joni har norsk blod i årene, hennes farmor var fra gårdsplassen Farestveit i Modalen, som grenser til bl.a. Høyanger, hennes farfar fra Sør-Helgeland. Mora var lærer og av skotsk/irsk avstamning, men det skal visst ha vært noe vikingblod der også, langt, langt tilbake. Og, siden vi er inne på slektsforskning, jeg måtte sjekke, sjøl er jeg Jonis “10th cousin four times removed”. Det er et stykke uti, det. Litt for langt uti til at jeg kan banke på og presentere meg som familiemedlem.

Som følge av farens yrke flytta familien rundt til forskjellige militærbaser under krigen, men slo seg til slutt ned i Saskatoon i provinsen Saskatchewan, en by med nåværende innbyggertall omtrent midt mellom Trondheim og Bergen. Joni regner byen som sin hjemby.

Joni trivdes ikke på skolen, hun ville helst male. På denne tida tok hun også timer i klassisk piano, men røyk uklar med læreren da hun ville spille etter gehør. Jonis argument om at de klassiske komponistene jo måtte spille etter gehør da de lagde musikkstykkene sine blei ikke godtatt.

Joni blei smitta av polio under en epidemi da hun var ni. Etter dette begynte hun å fokusere mer på sine kreative sider, og vurderte ei framtid innen sang eller dans. Dans forkasta hun pga. sjukdommen.

Hun droppa ut av skolen på tolvte året og hang med venner, men var redd for å havne i et kriminelt miljø og fullførte skolegangen, tok timer med ekspresjonistmaleren Henri Bonli og tok et år på The Alberta College of Art i Calgary i 1963 - 64, men var misfornøyd med skolens retning og slutta. Etter dette begynner historien hun forteller med “Joni Mitchell Archives – Volume 1”.

Opptakene på de fem CD-ene i denne samlinga er satt opp kronologisk. Første CD-en starter med et opptak fra en radiostasjon i Saskatoon og fortsetter med live-opptak fra en klubb i Toronto. Sangene her er gamle, tradisjonelle “folk”-sanger som “House of the Rising Sun” (som The Animals blei kjent med i 1964), “John Hardy”, “Anathea” og “Polly Malone”, et par av Merle Travis, en av Woody Guthrie osv. Alt framført med Jonis klokkeklare mezzosopran og en barytonukulele. Stemmen hennes blei for øvrig til en alt (litt lenger ned i registeret) i løpet av 70-åra.

Sangene på de neste fire CD-ene er nesten utelukkende Jonis egne. Det gjør det bl.a. lett å følge hennes musikalske utvikling i perioden. Den er betydelig. Noen av dem gikk videre til hennes tidlige albumutgivelser, noen blei forkasta til fordel for nyere sanger. De forkastede utgis her for første gang. De er ikke noe dårligere enn de som blei med i første omgang. Kanskje har noen av dem dukka opp på bootlegs før, jeg veit ikke, jeg har ingen av dem, men her er de utvalgt og pussa opp under Jonis veiledning. Det blir noe helt annet.

Av de som dukka opp på seinere album er, om jeg iike har sett for mye feil, “Night in the City”, “Morning Morgantown”, “I Had a King”, “Michael from Mountains”, “Marcie” og “Song to a Seagul” å finne i nyere versjoner på debutalbumet “Song to a Seagul”. “Morning Morgantown” og “The Circle Game” dukka opp på “Ladies of the Canyon”, og “Both Sides Now” og “Little Green” på “Clouds”. “Urge for Going” blei innspilt for “Blue”, kom ikke med og endte isteden som B-side på singlen “You Turn Me On, I’m a Radio” i 1972. Den finnes også på samlinga “Hits” i 1996 (som kom ut samtidig med “Misses”, det er like bra sanger der).

“Urge for Going” er forresten den eneste sangen hun, i hvert fall på dette tidspunktet, spilte med standard stemming på gitaren. Eric Andersen, også han med norske aner, han har til og med bodd i Norge, lærte henne å stemme i åpen G. Siden har hun fortsatt med alternative stemminger, og har høsta stor anerkjennelse for sitt gitarspill.

Før Joni fikk spille inn sitt første album var noen av sangene hennes blitt gjort kjent av andre. “Urge for Going” blei for eksempel spilt inn av Tom Rush i 1966 og George Hamilton IV i 1967. Buffy Sainte-Marie ga ut “The Circle Game” i 1967 og Judy Collins “Both Sides Now” og “Michael from Mountains” samme år.

Seint i 1964 oppdaga Joni at hun var gravid. Barnefaren var en kjæreste fra skoledagene i Calgary. Han forlot henne tre måneder inn i svangerskapet, uten penger i et loftsrom med en peis uten ved. Da barnet, ei datter, blei født februar 1965, så hun ingen annen utvei enn å adoptere bort barnet. Hendelsen har sjølsagt hatt stor innflytelse på henne. Hun synger om den i “Little Green” som er med på den femte CD-en i et opptak fra Ann Arbor i Michigan. Dattera hadde starta søk etter sine biologiske foreldre da historia blei kjent gjennom et tabloidmagasin i 1993. De møttes i 1997, og skal være gode venner.

Kort tid etter fødselen møtte Joni New Yorkeren Chuck Mitchell, forlot Canada for første gang og blei med ham til hans hjemby i USA april 1965 hvor hun gifta seg med ham og tok hans etternavn i juni samme år. De blei skilt tidlig i 1967.

Opptakene i denne samlinga er enestående. Det er nesten som å være der, i de små klubblokalene med småpratet innimellom sangene, i studio på radiostasjonene, f.eks. høre “Both Sides Now” bare tre dager etter at hun skreiv den, når hun spiller inn demoer eller når hun lager bursdagstape til mora.

Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.