Joni Mitchell: Shine
Vi har for vane å kategorisere våre anmeldelser, men jeg merker at det blir helt feil når jeg skal krysse av i ruta for "pop". Joni Mitchell er jo pop, men hun er liksom så uendelig mye mer. Således krysser jeg av i ruta for "Joni Mitchell" - det får holde.
Som Den Helt Sentrale Kvinnelige singer/songwriteren, er hun legende for alle som på en eller annen måte har kontakt med 68-generasjonen. Bare navnet har en helt spesiell aura rundt seg. "Joni Mitchell"... Det føles nesten som å si Jimi Hendrix.
Rundt årtusenskiftet trakk hun seg tilbake. For godt, sa hun. Men så var heldigvis ikke tilfelle. For "Shine" er en liten perle.
Det skjer ikke mye nytt her, i hvert fall ikke i ørene på folk som har fulgt henne opp gjennom fire tiår. Joni Mitchell er for lengst blitt "flinkis".
En god venninne av meg, sa det egentlig helt presist da jeg spilte "Shine" for henne: - Jeg er egentlig ikke så begeistra for sånn Sting-musikk...
Greit nok. For dette er "sånn Sting-musikk". Infløkte harmonirekker, og en instrumentering som gjør at noen tenker "jazz". Hun spiller det meste sjøl, men spesielt sopransaxofonisten Bob Sheppard markerer seg godt. Likeså trommeslageren Brian Blade - fantastisk! - og se så, om ikke hennes gamle venn James Taylor gjestespiller på akustisk gitar.
Ingen kan gjøre disse låtene etter henne, og den som forsøker å finne et radiorefreng leiter forgjeves. Joni Mitchell - med all sin kommersielle kompetanse - hever seg over slikt på sine gamle dager.
Du finner antageligvis ikke ut av dette albumet ved første gangs høring. Men gi det en sjanse - og jeg garanterer at du til sjuende og sist vil takke deg sjøl for å ha albua deg rom til å entre det nydelige musikalske landskapet Joni Mitchell bretter ut for deg.
Pop? Kunst.
Del på Facebook | Del på Bluesky