Hymn – fett, leken, seig sludge
Interessen for «up and coming»-bands dro meg til Blitz for noen år siden, for blant annet å se denne duoen live, og etter deres opptreden var jeg helt tom for ord. Hva annet kunne man si enn fantastisk! Nå er duoen tilbake med sin andre utgivelse, og med den vil de ganske sikkert markere seg enda mer enn før. For dette er knallbra!
Men først: Er du ute etter en gjennomsnittlig slapp sak: Hopp over denne. Vil du derimot ha noe ordentlig fett, lekent, seigt og skittent i sjangeren? Da er dette noe for deg.
Til vanlig er jeg ikke veldig glad i sludge. Jeg opplever den som en noe grå og kjedelig sjanger, til og med litt ensformig – men det er noe ved Hymns låter som gjør at de bare ber om å spilles om igjen og om igjen. Etter noen kjappe gjennomhøringer av "Breach Us" var det åpenbart at disse gutta har hatt det gøy under innspillingen. Tidvis monotont, men likevel ikke.
Produksjonen er grovkornet, men ikke en kald murvegg. Ingen unødvendige gitarer eller fiksfaks de ikke klarer å gjenskape live. Det er akkurat slik jeg husker dem fra Blitz, og akkurat slik jeg håpet denne utgivelsen skulle være.
Utgivelsen har fire lange spor med til sammen rett under 40 minutters spilletid. Fire perler … eh … murstein på ei snor. De er pakket med innhold: Mange ideer og lite gjentakelser. Samspillet mellom trommis og gitarist er mildt sagt spennende og innovativt. Jeg skrev først ei liste med alt som var bra ved denne utgivelsen, men den ble for lang til å presenteres her. I stedet har jeg sammenfattet låtene slik:
«Breach Us», åpnings- og tittelspor, begynner med et herlig fett riff som først fikk til å tenke på Moe sin «Before I burn down“. Og joda: Multikunstneren Guro Moe er med på denne utgivelsen, men bare med vokalinnslag på siste låt. Med skitten og dypfet gitarlyd som fyller hele lydbildet sprenger låta seg fram, og endelig: Der kommer Markus Støle på trommer, og sørger for at hode og nakke får kjørt seg hos undertegnede. Rett og slett utrolig fett!
Det låter live. Det er friskt, og samtidig noe som treffer deg dypt i ryggen og i magen. Et herlig trykkluftbor som sikkert ingen kiropraktorer vil anbefale i lengden, men hvem vil vel leve evig? Vokalen er der, men det er først og fremst gitaren og riffene til Ole Ulvik Rokseth som får jobbe mest med lytteren.
Spor nummer to: «Exit Through Fire» var fantastisk. Landet på over ni minutter, men den kunne gjerne vært enda lenger. Den gnistrer tidvis, og det føles nesten som om bandet legger bånd på seg selv for ikke å bli for lystige. Perfekt!
«Crimson» – seigt og deilig, den svært grovkornede bassen kunne tidvis gjerne vært lagt litt mer i bakgrunnen til fordel for vokalen, men de to siste minuttene av denne låta … ai ai … bare dem i seg selv er god nok grunn til å skaffe seg denne utgivelsen.
«Can I Carry You»" – ca. et kvarter hvor Guro Moe krydrer låta med sin hakkende gale vokal. Så mye lyd i den dama! «Can I Carry You» er også sporet hvor Hymn leker ordentlig med lytteren, hvor også en lang og spennende instrumentaldel får avslutte utgivelsen. Og da den var ferdig trykket jeg automatisk på play og hørte skiva nok en gang til. Dette er en av «må ha»-utgivelsene i 2020.
Okay, duoen er på ingen måte nybegynnere i den norske metalscena. Navnene er også å finne igjen i band som Buckaduzz og SÂVER, og Hymn er lett å finne igjen på konsertplakater flere år tilbake i tid. Og nå har de altså sluppet «Breach Us» sånn at du også kan få skrubbsår i ansiktet og i ørene uten å måtte gå på konsert.
Del på Facebook | Del på Bluesky