Kirsti Huke – Bra – Ikke jazz – Ikke pop

Kirsti Huke velger ikke minste motstands vei. Valget synes fornuftig. Respekt.


Jeg forstår det slik at Kirsti Huke har studert sang under Elbjørg Raknes på jazzlinja i Trondheim. Eleven har valgt en noe mer lett tilgjengelig musikalsk form enn sin lærer, men Raknes har åpenbart gjort en god jobb. For Kirsti Huke kan virkelig synge.

Og ikke misforstå. «Weawing» er veldig langt unna pop, men strengt tatt like langt unna jazz. Alt er velorganisert, nakent arrangert, uten rom for improvisasjon. Hvordan det vil fortone seg live, er selvfølgelig en helt annen sak.

Kunne disse sangene vært presentert som pur pop-musikk? Ja, jeg tror det. «The Night Routine», «Dears Sisters» og «Dusk» kunne med letthet vært produsert i retning Genesis’ «In The Air Tonight». Men om det er én vokalist lærer Raknes ikke vil at elev Huke skal låte som, vil jeg tro det er Phil Collins.

(Personlig har jeg aldri skjønt denne aversjonen mot Phil Collins; jeg syns han er en drivende god vokalist, en fantastisk trommeslager, og en minst like god komponist. Men den saken lar jeg ligge til en annen gang.)

Kirsti Huke skriver flotte låter, og gjør alt hun kan for at det ikke skal låte pop. Sånn sett hører hun vel mest hjemme på små jazzklubber. «Weawing» er på ingen måte noen invitasjon til å innta hovedscenen på neste års Øya.

Vil du være sær, så vil du være sær. Og dét står det respekt av. Jeg liker dette, og anbefaler gjerne. Men forbered deg på en kontemplativ stund.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gull, røkelse og myrra: Julen er levert!

(09.12.07) (Trondheim/PULS): Det er snaue tre timer og femten minutter siden jazzkvartetten The Source tok til scenen på Dokkhuset. Scenekanten er fylt av glødende telys idet de siste tonene av «We'll Meet Again» ringer ut over et trollbundet publikum. Sakral høytidsstemning blir byttet ut med stående ovasjoner og trampeklapp. Noe lignende hadde vi aldri vært med på.


Baron Toots - også av Trondheim

(10.11.01) (Trondheim/PULS): Enhver by eller bygd med en viss respekt for seg sjøl må sjølsagt ha sin egen jazzfestival, og Trondheim er intet unntak. Når de så har sikra seg sjølveste Toots Thielemans på plakaten, så antyder det også litt om hvor kvalitetslista er lagt. 79 år unge Thielemans kom, så, spilte, smilte, fortalte og vant - til tross for at hans kjære flyselskap Sabena ligger på rygg.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.