Kirsti Huke – Bra – Ikke jazz – Ikke pop

Kirsti Huke velger ikke minste motstands vei. Valget synes fornuftig. Respekt.


Jeg forstår det slik at Kirsti Huke har studert sang under Elbjørg Raknes på jazzlinja i Trondheim. Eleven har valgt en noe mer lett tilgjengelig musikalsk form enn sin lærer, men Raknes har åpenbart gjort en god jobb. For Kirsti Huke kan virkelig synge.

Og ikke misforstå. «Weawing» er veldig langt unna pop, men strengt tatt like langt unna jazz. Alt er velorganisert, nakent arrangert, uten rom for improvisasjon. Hvordan det vil fortone seg live, er selvfølgelig en helt annen sak.

Kunne disse sangene vært presentert som pur pop-musikk? Ja, jeg tror det. «The Night Routine», «Dears Sisters» og «Dusk» kunne med letthet vært produsert i retning Genesis’ «In The Air Tonight». Men om det er én vokalist lærer Raknes ikke vil at elev Huke skal låte som, vil jeg tro det er Phil Collins.

(Personlig har jeg aldri skjønt denne aversjonen mot Phil Collins; jeg syns han er en drivende god vokalist, en fantastisk trommeslager, og en minst like god komponist. Men den saken lar jeg ligge til en annen gang.)

Kirsti Huke skriver flotte låter, og gjør alt hun kan for at det ikke skal låte pop. Sånn sett hører hun vel mest hjemme på små jazzklubber. «Weawing» er på ingen måte noen invitasjon til å innta hovedscenen på neste års Øya.

Vil du være sær, så vil du være sær. Og dét står det respekt av. Jeg liker dette, og anbefaler gjerne. Men forbered deg på en kontemplativ stund.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gull, røkelse og myrra: Julen er levert!

(09.12.07) (Trondheim/PULS): Det er snaue tre timer og femten minutter siden jazzkvartetten The Source tok til scenen på Dokkhuset. Scenekanten er fylt av glødende telys idet de siste tonene av «We'll Meet Again» ringer ut over et trollbundet publikum. Sakral høytidsstemning blir byttet ut med stående ovasjoner og trampeklapp. Noe lignende hadde vi aldri vært med på.


Baron Toots - også av Trondheim

(10.11.01) (Trondheim/PULS): Enhver by eller bygd med en viss respekt for seg sjøl må sjølsagt ha sin egen jazzfestival, og Trondheim er intet unntak. Når de så har sikra seg sjølveste Toots Thielemans på plakaten, så antyder det også litt om hvor kvalitetslista er lagt. 79 år unge Thielemans kom, så, spilte, smilte, fortalte og vant - til tross for at hans kjære flyselskap Sabena ligger på rygg.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.