Kirsti Huke – Bra – Ikke jazz – Ikke pop
Kirsti Huke velger ikke minste motstands vei. Valget synes fornuftig. Respekt.
Jeg forstår det slik at Kirsti Huke har studert sang under Elbjørg Raknes på jazzlinja i Trondheim. Eleven har valgt en noe mer lett tilgjengelig musikalsk form enn sin lærer, men Raknes har åpenbart gjort en god jobb. For Kirsti Huke kan virkelig synge.
Og ikke misforstå. «Weawing» er veldig langt unna pop, men strengt tatt like langt unna jazz. Alt er velorganisert, nakent arrangert, uten rom for improvisasjon. Hvordan det vil fortone seg live, er selvfølgelig en helt annen sak.
Kunne disse sangene vært presentert som pur pop-musikk? Ja, jeg tror det. «The Night Routine», «Dears Sisters» og «Dusk» kunne med letthet vært produsert i retning Genesis’ «In The Air Tonight». Men om det er én vokalist lærer Raknes ikke vil at elev Huke skal låte som, vil jeg tro det er Phil Collins.
(Personlig har jeg aldri skjønt denne aversjonen mot Phil Collins; jeg syns han er en drivende god vokalist, en fantastisk trommeslager, og en minst like god komponist. Men den saken lar jeg ligge til en annen gang.)
Kirsti Huke skriver flotte låter, og gjør alt hun kan for at det ikke skal låte pop. Sånn sett hører hun vel mest hjemme på små jazzklubber. «Weawing» er på ingen måte noen invitasjon til å innta hovedscenen på neste års Øya.
Vil du være sær, så vil du være sær. Og dét står det respekt av. Jeg liker dette, og anbefaler gjerne. Men forbered deg på en kontemplativ stund.
Del på Facebook | Del på Bluesky