Baron Toots - også av Trondheim

(Trondheim/PULS): Enhver by eller bygd med en viss respekt for seg sjøl må sjølsagt ha sin egen jazzfestival, og Trondheim er intet unntak. Når de så har sikra seg sjølveste Toots Thielemans på plakaten, så antyder det også litt om hvor kvalitetslista er lagt. 79 år unge Thielemans kom, så, spilte, smilte, fortalte og vant - til tross for at hans kjære flyselskap Sabena ligger på rygg.


Toots Thielemans, Kirsti Huke, Hilde Hefte m.fl. / /


Jean Baptiste Thielemans, som spilte i Norge for første gang på begynnelsen av 50-tallet sammen med Benny Goodman på utendørskonsert på Bislet, er nylig utnevnt til baron av kongen av Belgia. Om kort tid blir han også utnevnt til æresdoktor ved begge universitetene i hjemlandet.

Det er glitrende at hans opprinnelige hjemland setter pris på sin kosmopolitt, men med denne verdensborgeren føler man over hele kloden at man eier en liten bit av han. Hvis man er på utkikk etter et menneske med både personlig og musikalsk utstråling i ultraklassen, så har man funnet han i Toots Thielemans. Med noen flere slike av hans kaliber hadde det garantert vært fred på jord.

Når det gjelder det musikalske, så er Thielemans like frisk og sprudlende som noensinne - til tross for et slagtilfelle for cirka 20 år siden. Med seg til Trondheim hadde han sin landsmann Karel Boehle på piano (og med enkelte diskrete synthpålegg). De to spilte og sjarmerte seg gjennom jazzhistoria fra Dave Brubecks klassiker "In Your Own Sweet Way", via "On Green Dolphin Street" og Jaco Pastorius' - som Thielemans hadde et spesielt nært forhold til, Pastorius kalte han bare Papa, "Three Views Of A Secret" - til Thielemans' store kjennemerke, "Bluesette".

Det tar under et hundredel å høre hvem vi har med å gjøre når Thielemans tar munnspillet til leppene, og med denne ydmyke gentlemannens måte å leve livet på blir det gitt 100% hver eneste gang - så også i Trondheim. Thielemans spiller i snitt 250 konserter per år - når han har fri står han opp klokka 07.00 og spiller John Coltranes "Giant Steps" - svenneprøva over alle svenneprøver. Slik skal man eldes - måtte Baron Toots Thielemans få mange, mange flere år på jord - mennesker av hans kaliber er det alt for få av.

- Flott å sjå dokk, sa vokalisten Kirsti Huke til både undertegnede og alle andre som hadde funnet veien til hennes konsert med jazzkvartett og Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Kjell Seim. Dette var mitt første møte med Huke og jeg returnerer prompte: Flott å høre deg!

I Kirsti Huke har nemlig kongeriket nok en ny jazzvokalist av superformat. Vi snakker om en vokalmusikant med perfekt diksjon og uttale, vi snakker om en sanger med et personlig uttrykk og som, til tross for at hun sto foran et symfoniorkester for første gang, utsrålte en trygghet som er sjelden. På sin svært så ujålete måte fortalte hun oss at dette er hun faktisk skapt for.

Repertoaret besto av standardstoff fra filmens og musikalenes barndom - det ferskeste var kanskje Leonard Bernsteins "Maria" fra "West Side Story". Med utmerket støtte fra superkompet Håkon Mjåset Johansen på trommer, Steinar Raknes på bass og Håvard Wiik på piano, og med Erlend Skomsvolls tøffe og jazzige arrangement for symfoniorkester - arrangement som ofte makta å inkorporere orkesteret i bandet - så hadde Kirsti Huke den beste assistanse tenkelig. Du verden som hun visste å nyttiggjøre seg den!

Andre del av dette samarbeidet mellom synfoniorkester og jazzband, var også i de beste hender og strupe med Hilde Hefte og Egil Kapstad - sistnevntes hyllest til sin musikalske føringsoffiser, Bill Evans, sto på programmet. "In Memory Of Bill Evans - Epilog" blei skrevet på begynnelsen av 80-tallet, like etter Evans' bortgang, men låter like friskt og vakkert den dag i dag.

Hefte tolka Bill Zavatskys tekster om og rundt Bill Evans - You hunted with your fingertips - You closed your eyes to see, på sitt inderlige og personlige vis. Hefte har kanskje ingen stor stemme, men hun vet å utnytte stemmematerialet sitt. Egil Kapstad har vært, er og kommer til å forbli den store lyrikeren i norsk jazz - noe som vises like tydelig i både pianospillet og i arrangementene. Vakkert er bare forbokstaven, og jeg er sikker på at Bill Evans et eller annet sted der ute følte seg beæra.

Bjørn Alterhaug på bass, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Ernst-Wiggo Sandbakk på trommer hadde på alle vis skjønt både Kapstads og Evans' intensjoner, og var så avgjort med på å gjøre dette til en lyrisk hyllest av de sjeldne.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kirsti Huke – Bra – Ikke jazz – Ikke pop

(25.05.20) Kirsti Huke velger ikke minste motstands vei. Valget synes fornuftig. Respekt.


Gull, røkelse og myrra: Julen er levert!

(09.12.07) (Trondheim/PULS): Det er snaue tre timer og femten minutter siden jazzkvartetten The Source tok til scenen på Dokkhuset. Scenekanten er fylt av glødende telys idet de siste tonene av «We'll Meet Again» ringer ut over et trollbundet publikum. Sakral høytidsstemning blir byttet ut med stående ovasjoner og trampeklapp. Noe lignende hadde vi aldri vært med på.


Toots Thielemans & Kenny Werner: Toots Thielemans & Kenny Werner

(12.10.01) Den belgiske munnspilleren Toots Thielemans er enkelt og greit et unikum. Her har han og hans gode venn, og mangeårige samspiller, amerikaneren Kenny Werner på ymse tangentinstrumenter, satt hverandre stevne. Det kunne ikke gå galt.


Fumio Karashima Et Toots Thielemans: Rencontre

(01.12.99) Noen få musikanter framstår som institusjoner mens de fortsatt er i live - i kraft av hvem de er, hva de har gjort og hva de fortsatt gjør. Den belgiske munnspilleren, gitaristen og plystreren (!) Jean Baptiste "Toots" Thielemans tilhører denne engere kretsen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.