Baron Toots - også av Trondheim
(Trondheim/PULS): Enhver by eller bygd med en viss respekt for seg sjøl må sjølsagt ha sin egen jazzfestival, og Trondheim er intet unntak. Når de så har sikra seg sjølveste Toots Thielemans på plakaten, så antyder det også litt om hvor kvalitetslista er lagt. 79 år unge Thielemans kom, så, spilte, smilte, fortalte og vant - til tross for at hans kjære flyselskap Sabena ligger på rygg.
Toots Thielemans, Kirsti Huke, Hilde Hefte m.fl. / /
Jean Baptiste Thielemans, som spilte i Norge for første gang på begynnelsen av 50-tallet sammen med Benny Goodman på utendørskonsert på Bislet, er nylig utnevnt til baron av kongen av Belgia. Om kort tid blir han også utnevnt til æresdoktor ved begge universitetene i hjemlandet.
Det er glitrende at hans opprinnelige hjemland setter pris på sin kosmopolitt, men med denne verdensborgeren føler man over hele kloden at man eier en liten bit av han. Hvis man er på utkikk etter et menneske med både personlig og musikalsk utstråling i ultraklassen, så har man funnet han i Toots Thielemans. Med noen flere slike av hans kaliber hadde det garantert vært fred på jord.
Når det gjelder det musikalske, så er Thielemans like frisk og sprudlende som noensinne - til tross for et slagtilfelle for cirka 20 år siden. Med seg til Trondheim hadde han sin landsmann Karel Boehle på piano (og med enkelte diskrete synthpålegg). De to spilte og sjarmerte seg gjennom jazzhistoria fra Dave Brubecks klassiker "In Your Own Sweet Way", via "On Green Dolphin Street" og Jaco Pastorius' - som Thielemans hadde et spesielt nært forhold til, Pastorius kalte han bare Papa, "Three Views Of A Secret" - til Thielemans' store kjennemerke, "Bluesette".
Det tar under et hundredel å høre hvem vi har med å gjøre når Thielemans tar munnspillet til leppene, og med denne ydmyke gentlemannens måte å leve livet på blir det gitt 100% hver eneste gang - så også i Trondheim. Thielemans spiller i snitt 250 konserter per år - når han har fri står han opp klokka 07.00 og spiller John Coltranes "Giant Steps" - svenneprøva over alle svenneprøver. Slik skal man eldes - måtte Baron Toots Thielemans få mange, mange flere år på jord - mennesker av hans kaliber er det alt for få av.
- Flott å sjå dokk, sa vokalisten Kirsti Huke til både undertegnede og alle andre som hadde funnet veien til hennes konsert med jazzkvartett og Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Kjell Seim. Dette var mitt første møte med Huke og jeg returnerer prompte: Flott å høre deg!
I Kirsti Huke har nemlig kongeriket nok en ny jazzvokalist av superformat. Vi snakker om en vokalmusikant med perfekt diksjon og uttale, vi snakker om en sanger med et personlig uttrykk og som, til tross for at hun sto foran et symfoniorkester for første gang, utsrålte en trygghet som er sjelden. På sin svært så ujålete måte fortalte hun oss at dette er hun faktisk skapt for.
Repertoaret besto av standardstoff fra filmens og musikalenes barndom - det ferskeste var kanskje Leonard Bernsteins "Maria" fra "West Side Story". Med utmerket støtte fra superkompet Håkon Mjåset Johansen på trommer, Steinar Raknes på bass og Håvard Wiik på piano, og med Erlend Skomsvolls tøffe og jazzige arrangement for symfoniorkester - arrangement som ofte makta å inkorporere orkesteret i bandet - så hadde Kirsti Huke den beste assistanse tenkelig. Du verden som hun visste å nyttiggjøre seg den!
Andre del av dette samarbeidet mellom synfoniorkester og jazzband, var også i de beste hender og strupe med Hilde Hefte og Egil Kapstad - sistnevntes hyllest til sin musikalske føringsoffiser, Bill Evans, sto på programmet. "In Memory Of Bill Evans - Epilog" blei skrevet på begynnelsen av 80-tallet, like etter Evans' bortgang, men låter like friskt og vakkert den dag i dag.
Hefte tolka Bill Zavatskys tekster om og rundt Bill Evans - You hunted with your fingertips - You closed your eyes to see, på sitt inderlige og personlige vis. Hefte har kanskje ingen stor stemme, men hun vet å utnytte stemmematerialet sitt. Egil Kapstad har vært, er og kommer til å forbli den store lyrikeren i norsk jazz - noe som vises like tydelig i både pianospillet og i arrangementene. Vakkert er bare forbokstaven, og jeg er sikker på at Bill Evans et eller annet sted der ute følte seg beæra.
Bjørn Alterhaug på bass, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Ernst-Wiggo Sandbakk på trommer hadde på alle vis skjønt både Kapstads og Evans' intensjoner, og var så avgjort med på å gjøre dette til en lyrisk hyllest av de sjeldne.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kirsti Huke – Bra – Ikke jazz – Ikke pop
(25.05.20) Kirsti Huke velger ikke minste motstands vei. Valget synes fornuftig. Respekt.