Karin Park: Mørkets dronning

«Church of Imagination» er et steg dypere ned i materien. Så brutal og vakker har Karin Park aldri før vært på plate. Her forenes kunst og musikk på eksemplarisk vis.


Karin Park har sine røtter fra det svenske tettstedet Djura. Hennes interesse for sang kom svært tidlig. I bygdas kirke opptrådte hun i en alder av bare tre år. I voksen alder studerte hun musikk ved konservatoriet i Stockholm. Debutalbumet «Superworldunkown» (2003) høstet gode kritikker. Platen ble for øvrig innspilt i Norge. Senere bosatte hun seg i Haugesund og ble på samme tid gift med Kjetil Nernes, frontfiguren i støyrockerne Årabrot.

For noen år siden kjøpte ekteparet Djura kirke. Inne i kirken har de bygd sitt eget studio. I de samme omgivelsene hun for første gang sang for et publikum, skulle hun nå spille inn sitt sjette album. Men ta det med ro - resultatet skulle bli alt annet enn kristen-pop.

Platen åpner med The Cure-låta «A Forest». I hennes tapning har Park dempet belysningen og senket farten. Resultatet er en dyster versjon av den snart 40 år gamle originalen. Fiolinspillet skulle en tro var hentet fra en gotisk skrekkfilm. Og sangstemmen til Park er til å få gåsehud av. Hun er både skremmende og vakker på samme tid.

På «Shape of a Child» låter hun som en kvinnelig Bryan Ferry. Hennes smått vibrerende stemme får etter sigende med seg et gospelkor. Platens fjerde spor børster støvet av den gode, gamle mellotronen. I dette tilfellet («Dangerous Caress») høres den ut som en nedstemt cello.

Hun når himmelske høyder i «Give». Men det skal godt gjøres å finne svakheter i løpet av albumet. På ingen måte vondt ment, men «Magix» fungerer som et slags pusterom omtrent halvveis i platen. Men for all del; den er utsøkt i sin enkelhet.

Nærmere samtidsmusikk enn «A Thousand Minds» har hun sjelden vært. Det er noe forlokkende med stemmen hennes. Lytterne blir regelrett sittende og måpe foran stereoanlegget.

Selv det korteste kuttet, «Let the Fun Begin», er ikke det spor overflødig. På under ett minutt overbeviser hun oss om hvor lekende lett hun kan låte som Aretha Franklin.

Orgelet i sistesporet «Sharp Edge» greier nesten å forårsake et jordskjelv. Med bulder og brak avslutter hun dette episke verket med stil. En musikkopplevelse vi sent vil glemme.

«Church of Imagination» føyer seg uanstrengt i rekken av årets beste album. (Husk at vi er i mars, Kristiansen! –Red.) Det gir oss håp og lover godt for det kommende tiåret og musikkens fremtid. Kanskje vi er i ferd med å bevege oss inn i en ny gullalder?

KARIN PARK

Church of Imagination
Djura Missionshus


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Karin Park på Blå

(07.12.22) Karin Park tar oss fra lavmælt elektronika, til rave, til kirkemusikk - på 40 minutter!


Karin Park: Storslått og hjemmekoselig

(21.03.20) Direktesendte konserter via nettet er i vinden for tiden. Flere og flere henger seg på den nye trenden, og fredag kveld var det Karin Park sin tur.


Øya 2009: Hitmaskinen Röyksopp

(16.08.09) (Oslo/PULS): I løpet av tre album har Röyksopp laget nok enkeltlåter til å lage utendørsfest uansett vær. Øyafestivalens siste dag ble våt, men ingen tenkte på det da Röyksopp sto på scenen.


Karin Park: Fill It Up

(05.02.03) Syngedama Karin Park er svensk som noen, men nå bosatt i Norge, nærmere bestemt Bergen. Denne singelen har du neppe unngått å høre på Petre de seneste ukene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.