Mathias Eick i det amerikanske innlandet

Mathias Eick befester sin rolle som Jazz-Norges viktigste lyriker.


Det lyder som sanger, det aller meste av hva Mathias Eick framfører. Ketil Bjørnstad, om du forstår. Det er så pent, så pent. Noen mener i overkant pent. Jeg er uenig. Dette er veldig vakkert, og akkurat passelig vakkert.

Lydmessig er «Midwest» en veldig konvensjonell plate. Lydmaestro Jan Erik Kongshaug har satt opp noen mikrofoner, og dett er dett. Omtrent som de gjorde den gang Bill Evans var i studio på 50-tallet? Ja, men det betyr ikke at dette albumet kunne vært innspilt for 50 år siden!

Dette er veldig langt unna bebop. Vi befinner oss nå i tradisjonen Jan Garbarek og Keith Jarrett var foregangsmenn for på 70-tallet; en type jazz som ikke har annet til felles med tradisjonell bebop enn at den lener seg tungt på improvisasjon. Når det er sagt, er det ikke mye jazzmusikk som er så gjennom-«skrevet» som den Mathias Eick presenterer.

Kvintetten virker herlig samspilt – som om alle deltakerne skulle befinne seg i ytterkanten av hendene til pianist Jon Balke. Det gjelder fiolinist Gjermund Larsen, det gjelder kontrabassist Mats Eilertsen, det gjelder perkusjonist Helge Norbakken – og selvfølgelig han som har hatt styringa over det hele, komponisten og trompeteren Mathias Eick.

Må du generelt sett være tilhenger av jazz som musikkform for å like «Midwest»? Nei, jeg har testa det på en venn som «hater jazz». Hun likte det veldig godt! «Kan jazz virkelig være så pent?»

Har denne reisa gjennom Midtvesten noe med det forslitte uttrykket nordic sound å gjøre? Mulig. Jeg veit ikke. Men fint er det.

MATHIAS EICK
«Midwest»
ECM


Del på Facebook | Del på Bluesky

Buicken må holdes på veien!

(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.


Mathias Eick & Eyolf Dale: En vakker seanse

(19.03.20) Internettkonsertene går sin seiersgang. Torsdag kveld var det sending fra Sentralen, med duoen Mathias Eick (trompet) og Eyolf Dale (piano) på scenen.


All that jazz

(08.04.18) Det har aldri vært lagd så mye god musikk som i vår tid. Dette gjelder i aller høyeste grad jazzmusikken.


Fra Bodø til St. Peter, og helt til Marokko

(10.05.12) (Maijazz - Stavanger): Melodisk ynde fra det kalde nord. Brass Band-jazz - og arabisk pop/rock. Maijazz byr på så mangt.


Finsk-norsk superjazz

(03.08.11) Mange spør seg om ”the nordic sound” virkelig eksisterer?


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.