Mathias Eick i det amerikanske innlandet
Mathias Eick befester sin rolle som Jazz-Norges viktigste lyriker.
Det lyder som sanger, det aller meste av hva Mathias Eick framfører. Ketil Bjørnstad, om du forstår. Det er så pent, så pent. Noen mener i overkant pent. Jeg er uenig. Dette er veldig vakkert, og akkurat passelig vakkert.
Lydmessig er «Midwest» en veldig konvensjonell plate. Lydmaestro Jan Erik Kongshaug har satt opp noen mikrofoner, og dett er dett. Omtrent som de gjorde den gang Bill Evans var i studio på 50-tallet? Ja, men det betyr ikke at dette albumet kunne vært innspilt for 50 år siden!
Dette er veldig langt unna bebop. Vi befinner oss nå i tradisjonen Jan Garbarek og Keith Jarrett var foregangsmenn for på 70-tallet; en type jazz som ikke har annet til felles med tradisjonell bebop enn at den lener seg tungt på improvisasjon. Når det er sagt, er det ikke mye jazzmusikk som er så gjennom-«skrevet» som den Mathias Eick presenterer.
Kvintetten virker herlig samspilt – som om alle deltakerne skulle befinne seg i ytterkanten av hendene til pianist Jon Balke. Det gjelder fiolinist Gjermund Larsen, det gjelder kontrabassist Mats Eilertsen, det gjelder perkusjonist Helge Norbakken – og selvfølgelig han som har hatt styringa over det hele, komponisten og trompeteren Mathias Eick.
Må du generelt sett være tilhenger av jazz som musikkform for å like «Midwest»? Nei, jeg har testa det på en venn som «hater jazz». Hun likte det veldig godt! «Kan jazz virkelig være så pent?»
Har denne reisa gjennom Midtvesten noe med det forslitte uttrykket nordic sound å gjøre? Mulig. Jeg veit ikke. Men fint er det.
MATHIAS EICK
«Midwest»
ECM
Del på Facebook | Del på Bluesky