Claudia Scott suser av gårde - nok en gang

Claudia Scott rir på en bølge av kvinnelige artister i grenselandet country og rock. Men vit dette: Claudia var blant pionerene i denne sjangeren!


Du finner de rette musikalske referansene om du sjekker min anmeldelse av «Follow The Lines» (2014) og «Let The Ribbons Fly» (2016). Gå gjerne også til The Highwomen (2019), og du er skikkelig på sporet.

Soundet er så live som det er mulig å komme i en studioproduksjon. Så bruker hun da også sitt faste live-band – Jørun Bøgeberg (bass), Olaf Olsen (trommer), Olav Torgeir Kopsland (gitar). I tillegg får hun hjelp av Kenneth Bjørdal (tangenter), Erland Dahlen og Frode Martinsen (perkusjon), samt Lise Voldsdal (fiolin).

Hvis du syns dette høres strøkent ut, har du helt rett. Dette er country og rock med dype røtter i tradisjonsmusikken, men framført på et vis som ville vært utenkelig for ikke så veldig lenge siden. Dette faktum har ikke verken med instrumentbruk eller studioteknikk å gjøre; det handler om måten Claudia og hennes band angriper låtene på. Og selvfølgelig komposisjonene som sådan.

Det låter enkelt og greit moderne – og dette skjønner alle som har peiling på denne sjangeren.


Restless Souls
Lovely Monster Records


Del på Facebook | Del på Bluesky

Claudia Scott – gjerne hele livet til ende

(22.09.24) Lekkert – lekrere – lekrest. Ja, lekrere er det vanskelig å gjøre det.


Casino Steel runder 70 - Vol. 2

(18.02.22) Casino Steel fyller altså 70 år til uka. I den forbindelse har han lagd en helt fenomenal utgave av Terje Tyslands «Heile Livet (med dæ»).


Claudia Scott lykkes på rocker’n

(01.11.16) Claudia Scott er stadig på vandring, og det er fascinerende å følge i hennes fotspor.


Veiviseren - hvem andre enn Claudia Scott?

(18.01.15) Claudia Scott fikk sin velfortjente Spellemannpris – og her kommer en unnskyldning.


Jeffrey & The Free Radikals: Jeffrey & The Free Radikals

(19.10.09) Ringreven Jeff Wasserman er kanskje mest kjent fra bluegrass-gruppa Gone At Last.
På denne "Songwriter"-platen som preges av godt håndverk, har han med seg et lite stjernelag av musikere.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.