En sliten Angie Stone...

En av de største Soulstjernene verden har å tilby hadde Norge som siste stopp på sin turnè... men hun var sliten... Veldig sliten...


Angie Stone / /


Man kan selvsagt fokusere på de positive sidene som undertegnede bruker å gjøre, men da blir det som en copy/paste fra PULS sin anmeldelse av Angie Stone-konserten på Rockefeller fra 2008. (Dere finner en link til den til venstre på denne siden, under tittelen "En strålende Angie Stone!") Kort forklart, dama synger tøft, koristdamene synger tøffere. Bandet er fett, men de musikerne hun hadde med seg for 6 år siden var fetere... Lydmannen som styrte monitorene hadde ikke en bra dag på jobben, iallefall ikke like bra som sist gang Angie var innom... Men så var det Angie som artist da...

På 70-tallet så hadde Elvis Presley en flørt med publikum med å tease fram noen låter, for så å ikke spille dem. Dette prøvde Angie seg på også, men det var ikke ekte. Hu ville bare teste publikum om de var med på hver låt, og hvis ikke responsen var stor nok, så sluttet hun etter 10 sekunder. Det var en stor fornærmelse, fordi det norske publikumet var mer enn bra nok, men hun oppførte seg som en bortskjemt drittunge, som bare ville rekke flyet tilbake til USA.

Diva eller ikke, hun må akseptere at folk flest i salen kjenner best til hennes første soloalbum "Black Diamond", da det strengt tatt er hennes eneste suksessfulle utgivelse, iallefall med tanke på salg. Det er ikke noe vits i fremheve de låtene som funket, fordi de ble mer enn bra nok beskrevet i PULS-anmeldelsen fra 2008.

Når oppvarmingsartisten heller ikke hadde sangstemmen under kontrol, ble dette en heller skuffende kveld. Så skuffende at undertegnede vurderer å ikke møte opp neste gang hun gjester Oslo by. Det skal sies da, at når Angie Stone gikk "all in" med gospel-vibasjoner ala Al Green, så var alle i salen med. Kanskje hun burde satse på en ren gospel-plate neste gang.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En strålende Angie Stone!

(28.04.08) (Oslo/PULS): Angie Stone har kommet en utrolig lang vei siden undertegnede hørte henne som korist på D’Angelos konsert på London Jazz Cafè i 1995. Etter 4 kritikerroste album på samvittigheten ga hun alle på Rockefeller en fantastisk konsert denne regnfulle søndags kveld. Dette er ikke bare soul for spesielt interesserte, dette er nemlig soul for folket, og slikt blir det stemning av.


Angie Stone: The Art Of Love And War

(30.11.07) Stone har en imponerende CV å vise til etter å ha jobbet med bl.a. Prince, Snoop Dog, Alicia Keys, Stevie Wonder og Lenny Kravitz. I tillegg var hun medlem av funk/hip-hop gruppa The Sequence og dukket opp på en rekke album som både korist og låtskriver før hun slo igjennom med albumet ”Black Diamond” i 1999. Dama har en stemme som minner mye om en fin miks av Aretha Franklin og Gladys Knight, noe som sier litt om kvalitetene hun innehar.


Store Stone

(08.07.00) Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.


Angie Stone: Black Diamond

(24.04.00) Du har sikkert hørt "Life Story" på Petre. Liker du den, kan du handle trygt. Her er mer av det samme, og alt er helt - OK.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.