Angie Stone: The Art Of Love And War

Stone har en imponerende CV å vise til etter å ha jobbet med bl.a. Prince, Snoop Dog, Alicia Keys, Stevie Wonder og Lenny Kravitz. I tillegg var hun medlem av funk/hip-hop gruppa The Sequence og dukket opp på en rekke album som både korist og låtskriver før hun slo igjennom med albumet ”Black Diamond” i 1999. Dama har en stemme som minner mye om en fin miks av Aretha Franklin og Gladys Knight, noe som sier litt om kvalitetene hun innehar.


Fostret opp på gospel og som en av førstedamene innen neo-soul for tiden er ”The Art Of Love And War” et interessant tilfelle i samtidens R’n’B. I motsetning til sine medsøstre i den amerikanske eliteserien av syngedamer slipper du nemlig unna de heseblesende fraseringene som har preget de siste sesongene.

Mary J. Blige stakk av med årets mål etter å ha maltraktert U2’s ”One” med akkurat denne stilen som man ofte har et elsk/hat forhold til.

Singelen ”Baby” med ringreven Betty Wright er en god gammel låt om ulykkelig kjærlighet med alt tilbehøret og er i seg selv litt utypisk for resten av albumet. Tempoet senkes betraktelig etter dette med ”Here We Go Again” og den behagelige ”Sit Down”.

Men det er ikke før ”My People” med hjelp fra James Ingram på vokal og samples fra Duke Ellingtons låt med samme navn at det virkelig svinger på denne plata.

Angie Stone har levert en plate som fortoner seg som jevnt god uten de helt store overraskelsene. Det finnes noen spredte gullkorn men gjennom en hel time kreves det litt mer for å holde interessen oppe, men dette holder til godkjent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En sliten Angie Stone...

(05.05.14) En av de største Soulstjernene verden har å tilby hadde Norge som siste stopp på sin turnè... men hun var sliten... Veldig sliten...


En strålende Angie Stone!

(28.04.08) (Oslo/PULS): Angie Stone har kommet en utrolig lang vei siden undertegnede hørte henne som korist på D’Angelos konsert på London Jazz Cafè i 1995. Etter 4 kritikerroste album på samvittigheten ga hun alle på Rockefeller en fantastisk konsert denne regnfulle søndags kveld. Dette er ikke bare soul for spesielt interesserte, dette er nemlig soul for folket, og slikt blir det stemning av.


Store Stone

(08.07.00) Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.


Angie Stone: Black Diamond

(24.04.00) Du har sikkert hørt "Life Story" på Petre. Liker du den, kan du handle trygt. Her er mer av det samme, og alt er helt - OK.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.