Angie Stone: The Art Of Love And War

Stone har en imponerende CV å vise til etter å ha jobbet med bl.a. Prince, Snoop Dog, Alicia Keys, Stevie Wonder og Lenny Kravitz. I tillegg var hun medlem av funk/hip-hop gruppa The Sequence og dukket opp på en rekke album som både korist og låtskriver før hun slo igjennom med albumet ”Black Diamond” i 1999. Dama har en stemme som minner mye om en fin miks av Aretha Franklin og Gladys Knight, noe som sier litt om kvalitetene hun innehar.


Fostret opp på gospel og som en av førstedamene innen neo-soul for tiden er ”The Art Of Love And War” et interessant tilfelle i samtidens R’n’B. I motsetning til sine medsøstre i den amerikanske eliteserien av syngedamer slipper du nemlig unna de heseblesende fraseringene som har preget de siste sesongene.

Mary J. Blige stakk av med årets mål etter å ha maltraktert U2’s ”One” med akkurat denne stilen som man ofte har et elsk/hat forhold til.

Singelen ”Baby” med ringreven Betty Wright er en god gammel låt om ulykkelig kjærlighet med alt tilbehøret og er i seg selv litt utypisk for resten av albumet. Tempoet senkes betraktelig etter dette med ”Here We Go Again” og den behagelige ”Sit Down”.

Men det er ikke før ”My People” med hjelp fra James Ingram på vokal og samples fra Duke Ellingtons låt med samme navn at det virkelig svinger på denne plata.

Angie Stone har levert en plate som fortoner seg som jevnt god uten de helt store overraskelsene. Det finnes noen spredte gullkorn men gjennom en hel time kreves det litt mer for å holde interessen oppe, men dette holder til godkjent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En sliten Angie Stone...

(05.05.14) En av de største Soulstjernene verden har å tilby hadde Norge som siste stopp på sin turnè... men hun var sliten... Veldig sliten...


En strålende Angie Stone!

(28.04.08) (Oslo/PULS): Angie Stone har kommet en utrolig lang vei siden undertegnede hørte henne som korist på D’Angelos konsert på London Jazz Cafè i 1995. Etter 4 kritikerroste album på samvittigheten ga hun alle på Rockefeller en fantastisk konsert denne regnfulle søndags kveld. Dette er ikke bare soul for spesielt interesserte, dette er nemlig soul for folket, og slikt blir det stemning av.


Store Stone

(08.07.00) Jeg vil nødig stå for noen konkurransementalitet innen musikk, men allikevel tør jeg påstå at Macy Gray nok har møtt sin overkvinne. Som en av de få, nye soulsangerinnene som også våger å ta inn svingende gospelelementer i konsertene, samtidig som hun representerer soul fra gamleskolen, er hun nødt til å skape god stemning.


Angie Stone: Black Diamond

(24.04.00) Du har sikkert hørt "Life Story" på Petre. Liker du den, kan du handle trygt. Her er mer av det samme, og alt er helt - OK.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.