Bon Iver: Bon Iver
Et rockalbum så godt som fritt for gitarer og trommer? Big news!
Du behøver ikke være flau for ikke å ha hørt om Bon Iver, derfor en smule folkeopplysning. Bak bandnavnet skjuler seg en herre ved navn Justin Vernon. For noen år siden sto han i spissen for et folkinspirert indieband kalt DeYarmond Edison. Han er amerikaner. Debuterte med »For Emma, Forever Ago» i 2008. For «Bon Iver» ble han i år tildelt Grammy både som Best Newcomer og for Best Alternativ Album.
Musikken er svevende, flytende … nær sagt beatfri. Og likevel rock? Ja, og la oss for enkelhets skyld ta utgangspunkt i Chuck Berry og The Rolling Stones. Går du i retning tungrocken, som altså springer ut av tregreps-rock’n’roll tidlig på 60-tallet, kommer du, om du vandrer langt nok, til death metal og andre ekstremvarianter – til de folka som mener at Led Zeppelinog Iron Maiden er mainstream.
Går du i motsatt retning, finner du navn som David Sylvian, og deler av produksjonen til et band som King Crimson - og Thomas Dybdahl. Kunstrock, ofte prega nettopp av fravær av tradisjonelt rockbeat. I dette selskapet finner du Bon Iver. Det musikalske uttrykket forsterkes av det faktum at Justin Vernon utelukkende synger i falsett.
Første gang du hører dette, vil du knapt oppfatte de ti komposisjonene (som for det meste har fått tittel etter navn på byer) som «låter». Til det er musikken for utflytende. Men bare vent – etter hvert sitter sangene som et skudd! Eller – et bedre ord enn sanger, er antageligvis stemninger.
Hvilken stemning setter han så lytteren i? Det er iskaldt, lavt skydekke. Lag på lag med synther, silkemjuke gitarer, akustisk piano, pluss en vokalist som synger kor med seg sjøl.
Del på Facebook | Del på Bluesky