Bon Iver: Bon Iver

Et rockalbum så godt som fritt for gitarer og trommer? Big news!


Du behøver ikke være flau for ikke å ha hørt om Bon Iver, derfor en smule folkeopplysning. Bak bandnavnet skjuler seg en herre ved navn Justin Vernon. For noen år siden sto han i spissen for et folkinspirert indieband kalt DeYarmond Edison. Han er amerikaner. Debuterte med »For Emma, Forever Ago» i 2008. For «Bon Iver» ble han i år tildelt Grammy både som Best Newcomer og for Best Alternativ Album.

Musikken er svevende, flytende … nær sagt beatfri. Og likevel rock? Ja, og la oss for enkelhets skyld ta utgangspunkt i Chuck Berry og The Rolling Stones. Går du i retning tungrocken, som altså springer ut av tregreps-rock’n’roll tidlig på 60-tallet, kommer du, om du vandrer langt nok, til death metal og andre ekstremvarianter – til de folka som mener at Led Zeppelinog Iron Maiden er mainstream.

Går du i motsatt retning, finner du navn som David Sylvian, og deler av produksjonen til et band som King Crimson - og Thomas Dybdahl. Kunstrock, ofte prega nettopp av fravær av tradisjonelt rockbeat. I dette selskapet finner du Bon Iver. Det musikalske uttrykket forsterkes av det faktum at Justin Vernon utelukkende synger i falsett.

Første gang du hører dette, vil du knapt oppfatte de ti komposisjonene (som for det meste har fått tittel etter navn på byer) som «låter». Til det er musikken for utflytende. Men bare vent – etter hvert sitter sangene som et skudd! Eller – et bedre ord enn sanger, er antageligvis stemninger.

Hvilken stemning setter han så lytteren i? Det er iskaldt, lavt skydekke. Lag på lag med synther, silkemjuke gitarer, akustisk piano, pluss en vokalist som synger kor med seg sjøl.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bon Iver leiter i arkivene

(07.04.26) Bon Iver har lagt ut på ei lengre reise. Det er all grunn til å slå følge.


Øya 2009: Uovervinnelige Mew

(13.08.09) (Oslo/PULS): 4 dager før Mews tredje plate ligger klar i butikkene er det bare å konstatere at danskene kommer til å eie resten av 2009. Konserten på Øya ble en perfekt miks av gammelt og spennende nytt.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.