Robbie Robertson: How To Be Clairvoyant

Robbie Robertson leder et sjeldent A-lag. Og resultatet blir som forventa.


33 år etter at The Band egentlig gikk i oppløsning med den legendariske avskjedsforestillinga ”The Last Waltz”, er Robbie Robertson stadig vekk en musiker med cred som gjør at ingen sier nei til ham. Det er ikke alle som tar en telefon, og som plutselig befinner seg i studio sammen med Eric Clapton, Steve Winwood og Trent Reznor (Nine Inch Nails).

Dette må ikke lure deg til å tro at dette er ei støyende rockeskive. Produksjonen er gjennomgående avdempa, mye båret oppe av lange harmonilinjer som beveger seg langsomt i lengderetning. Tidvis bygger han opp sine låter (”She’s Not Mine”) i reineste Pink Floyd-stil - uten at det går fullt så langsomt, og uten at lyden er fullt så stor.

Vi snakker vakker og stilrein voksenrock fra start til mål, som regel med Robbie Robertsons talking blues-røst i front. Og vi veit jo alle hvordan det låter, når Eric Clapton slipper til med sin egen gitarballade, ”Madame X”. Ingen ulyder, akkurat.

Høydepunktene er ikke like eventyrlige som på opphavsmannens 1991-album ”Storyville”, men for all del. Dette holder i lange baner for den som ønsker seg moderne, amerikansk musikk skapt for behag. Musikk som smører øregangene til folk som har levd en stund.

Om du absolutt må høre et par kutt før du handler, anbefaler jeg ”Won’t Be Back” og ”This is Where I Get Off”. Har du ikke skjønt tegninga da, tror jeg like gjerne du kan la det bli med forsøket.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Robertson (1943-2023)

(10.08.23) Med Robbie Robertsons bortgang er den voksne rockens elitesjikt blitt uendelig mye fattigere.


Mitt møte med Robbie Robertson

(10.08.23) I 1987 var jeg fjortis og vi gjorde som alle unge på den tida, vi kjøpte LPer og opptakskassetter og tok opp fra hverandre. Jeg husker ikke hvorfor jeg kjøpte debutskiva til Robbie, og jeg tror ikke noen ville ha kopi av den, men jeg spilte den grådig mye. Og når jeg spiller den nå i kveld så skjønner jeg hvorfor, for den var jo bra!


Hvilken versjon av «The Weight»!

(02.04.20) Robbie Robertson og Ringo Starr – og musikere i opptak fra hele verden. Stopp pressen!


Smak av honning

(10.05.11) Robbie Robertson leder et sjeldent A-lag. Og resultatet blir som forventa.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.