Smak av honning

Robbie Robertson leder et sjeldent A-lag. Og resultatet blir som forventa.


33 år etter at The Band egentlig gikk i oppløsning med den legendariske avskjedsforestillinga ”The Last Waltz”, er Robbie Robertson stadig vekk en musiker med cred som gjør at ingen sier nei til ham. Det er ikke alle som tar en telefon, og som plutselig befinner seg i studio sammen med Eric Clapton, Steve Winwood og Trent Reznor (Nine Inch Nails).

Dette må ikke lure deg til å tro at dette er ei støyende rockeskive. Produksjonen er gjennomgående avdempa, mye båret oppe av lange harmonilinjer som beveger seg langsomt i lengderetning. Tidvis bygger han opp sine låter (”She’s Not Mine”) i reineste Pink Floyd-stil - uten at det går fullt så langsomt, og uten at lyden er fullt så stor.

Vi snakker vakker og stilrein voksenrock fra start til mål, som regel med Robbie Robertsons talking blues-røst i front. Og vi veit jo alle hvordan det låter, når Eric Clapton slipper til med sin egen gitarballade, ”Madame X”. Ingen ulyder, akkurat.

Høydepunktene er ikke like eventyrlige som på opphavsmannens 1991-album ”Storyville”, men for all del. Dette holder i lange baner for den som ønsker seg moderne, amerikansk musikk skapt for behag. Musikk som smører øregangene til folk som har levd en stund.

Om du absolutt må høre et par kutt før du handler, anbefaler jeg ”Won’t Be Back” og ”This is Where I Get Off”. Har du ikke skjønt tegninga da, tror jeg like gjerne du kan la det bli med forsøket.

ROBBIE ROBERTSON
How to Become Clairvoyant
Macrobiotic Records/Universal


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Robertson (1943-2023)

(10.08.23) Med Robbie Robertsons bortgang er den voksne rockens elitesjikt blitt uendelig mye fattigere.


Mitt møte med Robbie Robertson

(10.08.23) I 1987 var jeg fjortis og vi gjorde som alle unge på den tida, vi kjøpte LPer og opptakskassetter og tok opp fra hverandre. Jeg husker ikke hvorfor jeg kjøpte debutskiva til Robbie, og jeg tror ikke noen ville ha kopi av den, men jeg spilte den grådig mye. Og når jeg spiller den nå i kveld så skjønner jeg hvorfor, for den var jo bra!


Hvilken versjon av «The Weight»!

(02.04.20) Robbie Robertson og Ringo Starr – og musikere i opptak fra hele verden. Stopp pressen!


Robbie Robertson: How To Be Clairvoyant

(10.05.11) Robbie Robertson leder et sjeldent A-lag. Og resultatet blir som forventa.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.