Haust: Powers Of Horror

Haust, Okkultokrati og Årabrot er blant de nye store i norsk metal. Den grimme vokalen som er totalt umulig å forstå, de svarteste, ondeste tekstene og det overdådige synth-spillet er vekk. Nå er det metal med punk og rock som gjelder. Også kalt black’n’roll. I dette tilfellet måtte det blitt black-punk’n’roll.


Vokalist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, som for øvrig har det vanskeligste artistnavnet som finnes om dagen, ser ut som lillebroren til Jack Osbourne, og rødmer dersom han blitt snakket til, får tydeligvis sine demoner ut når han synger for Haust. Vokalmessig så minner hans stemmebruk veldig om en viss Johnny Rotten. Slepende og skrikende, Tøft og med et eget særpreg.

Hausts tekster handler om skating, mobbing, fyll og spying, og slike ting som kidsa nå til dags driver med, og tydeligvis sliter med. Sunget og spilt av et band som høres ut som om de virkelig mener det!

Låten ”Skate Rock”, med sine rullende r’er, skiller seg umiddelbart ut, men ellers er dette en skive som nok må gå noen runder til for å synke ordentlig inn.

Men alt i alt, så er dette tøft, hysterisk og smertefullt på en slik måte at man allikevel vil høre mer.

Det er rett og slett gøy å se at en yngre garde vokser opp og overtar plassene til Mayhem, Dimmu Borgir og Satyricon!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Nekromantisk aften med Okkultokrati, Haust & Årabrot

(17.09.10) Det er svært sjeldent man får en så sterk lineup som de banda som stod på scenen denne torsdagen på John Dee i Oslo. Puls var selvfølgelig tilstede og var vitner til at 3 av Norges absolutt beste metallband, ett etter ett, feide all tvil til side; Nekromantikken blomstrer i Norges land.


Fysisk Format: Idealismen råder i bransjegrasrota

(25.08.10) Puls tok en prat med ildsjelen og daglig leder Kristian Kallevik om platebutikken Tiger og Fysisk Format, et av Norges få uavhengige plateselskaper.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.