Krokus: Hoodoo

Om du husker "Bedside Radio", "Heatstrokes" og "Headhunter" er det bare å gjøre plass i hylla til Krokus anno 2010. Dette er tidløs moro med bred benføring!


Hoodoo er innspilt med besetningen som gav ut One Vice At A Time fra 1982. Med andre ord er Mark Storace igjen gjenforent med sin makker Fernardo Von Arb etter at Storace gav ut Hellraiser uten han i 2006.

Videre er det enda mer oppsiktsvekkende at Chris Von Rohr er tilbake, bassisten og produsenten som ikke har vært i bandet siden Heart Attack utgitt i 1988. Medlemmene teller videre Freddy Steady på trommer og Mark Kohler på gitarer.

Hoodoo fanger essensen av bandet fra tidlig 80-tall, og ikke årene der de banket på dørene til USA med en mer radiovennlig og småpoppa musikk noen år etter. Dette er fire flate og bredbent rock fra noen av de første som lot seg inspirere fullt ut av AC/DC (ryktene vil ha det til at vokalist Marc Storace var på audition etter Bon Scotts død, men sannheten er faktisk at han prøvesang i Rainbow etter at Ronnie James Dio fikk sparken der i 1979).

Fra det sparkes i gang med "Drive It In" er det fort klart at gamlegutta er i form. "Hoodoo Woman" er drivende og ZZ Top-inspirert, og en coverversjon av Steppenwolfs "Born To Be Wild" er også spiselig.

Krokus' forrige album Hellraiser inneholdt kun Marc Storace fra Hoodoo-besetningen, og den platen var hakket mer hissig enn denne. Men Hoodoo-stemningen kler comeback-gutta, og plata låter skikkelig old school.

For det er det Krokus har taklet aller best, som i "Rock'n Roll Handshake", "Too Hot", og AC/DC-kloningen "Keep Me Rollin'".

Et herlig comeback, og etter godkjente To Rock Or Not To Be (1995), Rock The Block (2003) og Hellraiser (2006) overgår denne disse uten problemer. Og det med fem herrer som ikke har spilt sammen siden 1982.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Daff rockekveld på Rockefeller

(24.01.07) (Oslo/PULS): En trippelaften med tre oppegående hardrockband i et nesten utsolgt Rockefeller burde høres livlig ut. I stedet ble det en daff rockekveld da The Poodles, Krokus og Hammerfall sto på scenen og sleit seg igjennom.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.