Daff rockekveld på Rockefeller

(Oslo/PULS): En trippelaften med tre oppegående hardrockband i et nesten utsolgt Rockefeller burde høres livlig ut. I stedet ble det en daff rockekveld da The Poodles, Krokus og Hammerfall sto på scenen og sleit seg igjennom.


The Poodles, Krokus, Hammerfall / /


The Poodles

Svenskene i The Poodles er søta brors versjon av våre egne Wig Wam. Et retrospekt glamband med alle klisjéer på menyen, og selvfølgelig et Grand Prix-deltagerskap i baklomma.

Underholdende nok, så gjorde rockerne en grei jobb foran et publikum som virket som om de verken hadde sett eller hørt bandet før. Debutplaten er nok i ferskeste laget, og puddlene er nok kjente kun innenfor svenskegrensa - men de underholdt nok til å få mer igjen enn de faktisk gjorde.

Krokus

Da var det duket for mer vintage rock'n roll da sveitsiske Krokus norgesdebuterte etter en karriere som strekker seg mot 30 år. Puls har sett Krokus grisebanke Sweden Rock Festival to ganger, men på Rockefeller prøvde de så godt de kunne men gikk av scenen vel vitende om at de i Norge spilte for et publikum som ikke har lært Krokus-leksa si.


KROKUS: Marc Storace's Krokus var litt for ukjent for Hammerfall-publikumet. Foto: Odd Inge Rand.

Forståelig nok egentlig, for kombinasjonen Hammerfall og Krokus er meget oppsiktvekkende i forhold til felles fanbase. De kan de nemlig ikke være allverden av, da Hammerfall debuterte på siste halvdel av 90-tallet, mens essensen av Krokus var ferdige med stormannsdagene på midten av 80-tallet.

Marc Storace prøvde imidlertid så godt han kunne, og etter å ha vært i manesjen i over 35 år så synger han like hårete ennå. Mannen høres ut som Bon Scott, og rundt seg har han folk som Mandy Mayer (ex-Gotthard) og den tyske trommenomaden Stefan Schwartzmann (Running Wild, U.D.O., Accept, Helloween).


KROKUS: Mandy Meyer er sveitsernes gitarhelt. Foto: Odd Inge Rand.

"Hellraiser", "Fight On" og "Too Wired To Sleep" var alle drivende gode fra ferske Hellraiser. Videre var gode gamle låter som "Eat The Rich", "Rock City" og ikke minst åpningen "Long Stick Goes Boom" mer en bra nok til at publikum burde stå med åpne armer. Det skjedde ikke, så det er nok bare en ønsketenkning at Krokus skal få sin egne headliner-konsert i Norge i nærmeste fremtid.

Hammerfall

Så kom det som skulle bli kveldens redning, heltene i Hammerfall. De platedebuterte i 1997, noe som skulle bli 10-års jubileum i det vi skriver 2007 nå. Deres sjette album Threshold har vært ute siden oktober, og norgeskonserten var deres fjerde på en turné som skal besøke de fleste europeiske land i løpet av januar og februar.


HAMMERFALL: Stefan Elmgren er på tur med Hammerfall igjen. Foto: Odd Inge Rand.

De som kjenner bandet vet at uttrykk som "Less is more" hører hjemme i "Bakvendtland" for da sceneteppet forsvant og de første bombene hadde knust hørselen til første rad kunne vi lese H-A-M-M-E-R-F-A-L-L på intet mindre enn - du gjettet det - 10 basstrommer foran trommeslager Anders Johansson.

Og starten var ikke så aller verst den, selv om bassisten missa hele åpningen grunnet tekniske problemer, og kom forfjamset inn igjen på scenen etterhvert. Inne i sin fjerde konsert på en stund virket også Hammerfall litt smårustne, og de var ikke den tighte maskinen de vanligvis er. Konserten var også mye avbrutt med at bandet gikk av scenen, og en ny grasiøs intro skulle ta publikum videre til neste kapittel i konserten. En del merkelige instrumentale innslag var heller ikke noe partytriks.


HAMMERFALL: Oscar Dronjaks hår tok nesten fyr. Foto: Odd Inge Rand.

Låtmessig ble det noenlunde som forventet, med "Riders Of The Storm" og "Legacy Of Kings" som tidlige favoritter. "Rebel Inside" fra Threshold satt også som den skulle, men litt lav energi fra publikum forplantet seg litt etterhvert på scenen også.

Nærmeste vi kom full tenning var da gitarist Oscar Dronjak avsluttet sin gitarsolo, på en gitar som for anledningen var påtent. Videre skulle han blåse flammer i beste Gene Simmons-stil, men tok nok litt for mye flytende i munnen slik at panneluggen var millimetere fra å ta ordentlig fyr.

Hammerfall spilte dette på Rockefeller:

Intro 1 - Threshold/Intro 2 - Templars Of Steel/Riders Of The Storm/Legacy Of Kings/Rebel Inside/Bloodbound/Drum Solo/Raise The Hammer/A Legend Reborn/Intro 3 - Renegade/Let The Hammer Fall/Guitar Solo/Reign Of The Hammer/Hammerfall/Intro 4 - Natural High/Intro 5 - Glory To The Brave/Heeding The Call

Ekstra: Hearts On Fire


Del på Facebook | Del på Bluesky

Krokus: Hoodoo

(18.03.10) Om du husker "Bedside Radio", "Heatstrokes" og "Headhunter" er det bare å gjøre plass i hylla til Krokus anno 2010. Dette er tidløs moro med bred benføring!


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.