Vampire Weekend: Contra
Spinkle, hvite nerder som spiller afrobeat er ikke et veldig vanlig syn. Nå har de i tillegg begynt å blande electronicaelementer inn i lydbildet sitt.
Contra begynner i kjent Vampire Weekend-stil, med Horchata og White Sky, to låter prega av trioler og polyrytmikk på gitaren og keyboardet spesielt. Nytt fra forrige gang er at keyboardet har fått en mye mer framtredende rolle i lydbildet. I tillegg til det, har de nå begynt å programmere lyd.
Skiva kommer ikke skikkelig i gang før den tredje låta, Holiday. Det er kanskje den låta som minner mest om Vampire Weekend som man kjenner dem fra før. En låt som kler lydbildet deres og som viser dem fra en god side. De skal på en måte være et upbeat-band med godt humør. Når det er sagt, så er ikke innholdet i låta udelt positivt. Man kan kanskje se på det som en Jokke-låt. Det høres hyggelig ut, men går man litt etter i sømmene, finner man bare elendighet.
Midt i skiva skjer det imidlertid noe rart. En helt vanvittig og merkelig låt, Cousins, er blitt med. Det høres ut som noe de har snubla seg til i øvingslokalet, nesten som en intern greie. De går fra å være koselige og lette å høre på til å bli helt snåle og psykotiske. Ikke bra. Gutta virker som de mister fokus i denne delen av skiva. Giving Up The Gun er også triste greier. Vampire Weekend skal ha ros for å prøve ut nye ting, men det er bare ikke like kult, nytt og fengende som på debutalbumet.
Avslutningsvis henter Contra allikevel inn alt det tapte. I Think Ur A Contra er en tvers igjennom nydelig sang og en perfekt måte å fade'e ut skiva på. Når man sitter og hører på den er det nesten så man kan se sebraer på en savanne. God idé både å begynne og avslutte med de beste låtene, men det er litt synd de andre faller igjennom. Når hipsterne kaster seg over Staff Benda Bilili kunne det i etterpåklokskapens navn kanskje vært en idé å gå mer i den retningen enn mot merkelige electronicabeats. Det blir nok uansett kult å se dem på festival i sommer.
Del på Facebook | Del på Bluesky