Peter Doherty: Endelig på Rockefeller

Peter Doherty dukka til slutt opp i Oslo. For én gangs skyld virka det som han var i form, og bra var det.


Peter Doherty / /


Rockefeller er kanskje ikke det aller beste lokalet rent fysisk for en god konsertopplevelse, men med Peter Doherty på scenen ble opplevelsen i aller høyeste grad fysisk. Det var helt fullt, etter sigende til og med på galleriet øverst. Å få gode plasser var med andre ord en jobb for de med spisse albuer og manglende manerer.

Men nok om det; mannen leverte tross alt en konsert over all forventning. Alle som så ham på Roskilde i sommer venta vel kanskje på en forbedra versjon av Michael Jackson-låta ”Billie Jean”, men det fikk man altså ikke denne kvelden. I fjor slapp Peter Doherty sitt første soloalbum, Grace/Wastelands, som skilte seg veldig fra alt han hadde vært involvert i tidligere med The Libertines og Babyshambles. Låtene er om mulig enda mer nedstrippa enn før, noe som har gjort det mulig for ham å stå nesten alene på en scene.


PETER DOHERTY: Ingen "Billie Jean" denne gangen. FOTO: BENDIK TEIGENE.

Åpningslåta ”Albion” hørtes nesten bedre ut live enn på plate. Man får en helt annen kontakt med vedkommende på scenen når kassegitarer er med i bildet. Rart med det, men han klarte å dra hele publikum med seg da han gjorde sin entré. Sammen med Mick Whitnall spilte han låtene sine med veldig variert dynamikk. Libertines- og Babyshambles-slagere som ”Don’t Look Back Into The Sun” og ”Delivery” fikk folk til å gå praktisk talt amok, mens for eksempel ”A Little Death Around The Eyes” gjorde at melankolske blikk kunne sees i hele salen.

Settet var nesten unormalt langt og varte i nesten to timer. Doherty og Whitnall brukte kanskje unødvendig mye tid på jamming og improvisasjon, noe de kanskje ikke helt har gitarferdighetene til. For all del, det er koselig nok å høre på, men til tider dro de den litt langt ut. Innimellom kunne det virke som de glemte at de sto på en scene foran en stappfull sal og i stedet trodde de satt på gutterommet og jamma.

Et stykke ut i settet gjorde han en kanonversjon av ”I Wish”, som utrolig nok hørtes bedre ut uten band. De fleste av hitlåtene fra tiden hans i The Libertines og Babyshambles var med, men en av sangene som stakk seg mest ut var den relativt sett ferske singelen fra Grace/Wastelands, ”Last Of The English Roses”. Det var allsang å spore langt bak og høyt oppe, kudos for det.


PETER DOHERTY: Soloartisten besøkte Oslo, etter at både Babyshambles og Libertines har besøkt oss tidligere. FOTO: BENDIK TEIGENE.

Etter drøye to timer forsvant han sammen med Mick Whitnall for så å dukke opp igjen og kjøre ekstranumre. Publikums brøling på ”Fuck Forever” er noe de fleste som var der mest sannsynlig kommer til å ta med seg videre. Av en eller annen mildt sagt uforklarlig grunn var mange på vei ut før gutta kom tilbake for å gjøre ekstranumre. Crowden var på ingen måte eksemplarisk denne januarkvelden. Det var mye knuffing og sure bemerkninger å spore; men til og med de mest gretne tweed-jakkene så fornøyde ut da de forlot Rockefeller. Dog altfor tidlig på grunn av manglende oppvarming.

Konserten 6. desember gikk i fløyten, men denne konserten var verdt ventinga. La oss håpe ting går som planlagt i framtida.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Babyshambles til Hove 08

(19.12.07) Skitten britisk indierock ramler inn i programmet til Hovefestivalen 08. Pete Doherty skal nok en gang forsøke å gjennomføre en konsert på norsk jord med sitt Babyshambles. Mannen og bandet er kjent for mye mer enn musikken og i tradisjon tro blir det nok litt ståhei rundt dette også. Morro blir det ihvertfall.


Babyshambles: Shotter's Nation

(16.11.07) Den tidligere vokalisten fra The Libertines, Pete Doherty, er ute med oppfølgeren til ”Down in Albion” fra 2005. Dette er upolert britisk rock som fremføres med en obligatorisk slapphet som er helt nødvendig for å komme unna med dette.


Dvd fra Babyshambles i november

(22.10.07) Babyshambles slipper dvd`en "Up The Shambles (Live In Manchester)" 5. november.


Babyshambles: The Blinding EP

(28.11.06) Så gikk det altså som vi spådde for noen dager siden - konserten i Oslo ble nok en gang utsatt på grunn av Pete Dohertys stoffmisbruk. En liten trøst får være denne splitter nye ep`en hvor Babyshambles framstår som et tøft rockeband og ikke en gjeng med dop-huer.


Pete Doherty på rehab - igjen

(24.11.06) Nok en gang har skandalerockeren blitt lagt inn, og dette fører til nye kanselleringer. Foreløpig er det ikke kommet nyheter om at konserten på Sentrum Scene er avlyst, men konserten i Danmark som skulle være i morgen (25. november), er utsatt.


The Libertines: The Libertines

(02.09.04) Om du var en av de mange som falt pladask for Libertines høyenergiske garagerockdebut "Up The Bracket" i 2002, vil du ganske sikkert like det du hører på oppfølgeralbumet som er ute i disse dager. Spennende er det dog langt ifra å være.


Kjapt og kaotisk fra The Libertines

(18.02.03) (Oslo/PULS): En time i selskap med de engelske hotshotene The Libertines utgjorde en helt greit mandagskveld. Taket løfta seg ikke akkurat, men bandet leverte vel egentlig som forventet.


The Libertines: Up The Bracket

(06.11.02) Det store rockeåret 2002, som mange ynder å kalle det, går mot slutten. Men stadig dukker det opp plenty med retro-rockeband som gjør det stort. Denne gangen er det engelske The Libertines som gir oss en skarp dose med god gammeldags popinfluert rock`n roll.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.