The Libertines: The Libertines
Om du var en av de mange som falt pladask for Libertines høyenergiske garagerockdebut "Up The Bracket" i 2002, vil du ganske sikkert like det du hører på oppfølgeralbumet som er ute i disse dager. Spennende er det dog langt ifra å være.
Men aller først; hallo? Hvor vanskelig er det å finne på en tittel på skiva? Er det bare jeg som blir irritert over selvtitulerte album når det ikke er snakk om en debut? Smått fantasiløst, spør du meg. Den biten skal selvsagt ikke ha noen innvirkning på hvordan musikken nå skal vurderes.
De har ikke hatt noen lett vei mot oppfølgeralbumet, The Libertines. Utenommusikalske opptøyer har preget hverdagen til gutta i bandet, med innbrudd, slossing, arrestasjoner, høy dopfaktor og avvenningsklinikker. Egentlig ganske utrolig at bandet har klart å komme i mål med innspillingen av albumet, men her er det nå i hvert fall.
"Up The Bracket" bar preg av å være noe ujevn i prestasjonene, med noen utenomjordisk kule låter og en del ordinære saker. Denne følger i omtrent samme løypa som forgjengeren. Du har saker som "Can`t Stand Me Now", "The Man Who Would Be King", "Tomblands" og "Road To Ruin", som alle er særdeles bra, men ellers er det ingen virkelig outstanding låter å plukke fram blant de 14 sporene. Da blir det litt for langt mellom høydepunktene til at man kan være overbegeistret. Utover disse nevnte titlene, bærer brorparten av låtene her preg av å være litt for fantasiløse og uorginale.
Det funker altså som F når de treffer spiker`n på hue, men de bommer litt for ofte til at man skal kunne ta i bruk de store superlativene om dette albumet - som fint kan plasseres i den store skuffen merket litt over middels.
Del på Facebook | Del på Bluesky