The Libertines: The Libertines

Om du var en av de mange som falt pladask for Libertines høyenergiske garagerockdebut "Up The Bracket" i 2002, vil du ganske sikkert like det du hører på oppfølgeralbumet som er ute i disse dager. Spennende er det dog langt ifra å være.


Men aller først; hallo? Hvor vanskelig er det å finne på en tittel på skiva? Er det bare jeg som blir irritert over selvtitulerte album når det ikke er snakk om en debut? Smått fantasiløst, spør du meg. Den biten skal selvsagt ikke ha noen innvirkning på hvordan musikken nå skal vurderes.

De har ikke hatt noen lett vei mot oppfølgeralbumet, The Libertines. Utenommusikalske opptøyer har preget hverdagen til gutta i bandet, med innbrudd, slossing, arrestasjoner, høy dopfaktor og avvenningsklinikker. Egentlig ganske utrolig at bandet har klart å komme i mål med innspillingen av albumet, men her er det nå i hvert fall.

"Up The Bracket" bar preg av å være noe ujevn i prestasjonene, med noen utenomjordisk kule låter og en del ordinære saker. Denne følger i omtrent samme løypa som forgjengeren. Du har saker som "Can`t Stand Me Now", "The Man Who Would Be King", "Tomblands" og "Road To Ruin", som alle er særdeles bra, men ellers er det ingen virkelig outstanding låter å plukke fram blant de 14 sporene. Da blir det litt for langt mellom høydepunktene til at man kan være overbegeistret. Utover disse nevnte titlene, bærer brorparten av låtene her preg av å være litt for fantasiløse og uorginale.

Det funker altså som F når de treffer spiker`n på hue, men de bommer litt for ofte til at man skal kunne ta i bruk de store superlativene om dette albumet - som fint kan plasseres i den store skuffen merket litt over middels.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Peter Doherty: Endelig på Rockefeller

(14.01.10) Peter Doherty dukka til slutt opp i Oslo. For én gangs skyld virka det som han var i form, og bra var det.


Babyshambles: The Blinding EP

(28.11.06) Så gikk det altså som vi spådde for noen dager siden - konserten i Oslo ble nok en gang utsatt på grunn av Pete Dohertys stoffmisbruk. En liten trøst får være denne splitter nye ep`en hvor Babyshambles framstår som et tøft rockeband og ikke en gjeng med dop-huer.


Pete Doherty på rehab - igjen

(24.11.06) Nok en gang har skandalerockeren blitt lagt inn, og dette fører til nye kanselleringer. Foreløpig er det ikke kommet nyheter om at konserten på Sentrum Scene er avlyst, men konserten i Danmark som skulle være i morgen (25. november), er utsatt.


Kjapt og kaotisk fra The Libertines

(18.02.03) (Oslo/PULS): En time i selskap med de engelske hotshotene The Libertines utgjorde en helt greit mandagskveld. Taket løfta seg ikke akkurat, men bandet leverte vel egentlig som forventet.


The Libertines: Up The Bracket

(06.11.02) Det store rockeåret 2002, som mange ynder å kalle det, går mot slutten. Men stadig dukker det opp plenty med retro-rockeband som gjør det stort. Denne gangen er det engelske The Libertines som gir oss en skarp dose med god gammeldags popinfluert rock`n roll.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.