Cinderella: Live At The Mohegan Sun

Et nytt konsertalbum fra disse gamle hardrockerne fra Philadelphia er i og for seg ingen stor begivenhet. Hvis man ønsker å høre opptak av at Cinderella spiller live, så finnes det plenty med album å boltre seg i fra før. Det som imidlertid gjør denne utgivelsen svært interessant, er at den er ment som en oppvarming av Europa-fansen i forkant av bandets planer om å turnere kontinentet vårt i 2010.

Av Per Olav Heimstad // 03.11.09

Live at the Mohegan Sun er imidlertid ikke et ferskt opptak. Konserten, nå utgitt av italienske Frontiers Records, ble spilt inn i Connecticut i 2005, da Cinderella arrangerte The Rock Never Stops-turneen sammen med Ratt, Quiet Riot og Firehouse. Dette er alle hardrockband som hadde sin storhetstid på siste halvdel av 80-tallet. Band som fansen fortsatt møter opp for å se - om de får sjansen!

Men her i Europa har vi ikke fått mange sjanser. Etter Cinderellas fjerde, og så langt siste, studioskive, Still Climbing (1994), har Cinderella turnert lite, knapt nok på amerikanske veier. Uansett, de har holdt seg noenlunde i live, og med det momentum de hadde for om lag tjue år siden, så skulle det ikke forundre om nostalgiske rockefans rundt om i Europa setter stor pris på å få lov til å være vertskap for disse gamle heltene.

Begge deres to første album, den nevnte Night Songs, samt Long Cold Winter (1988), solgte i bøtter og spann. Herifra har Live at the Mohegan Sun hentet mesteparten av sitt materiale. Tittelsporet på debutskiva åpner ballet, og slagere som både "Somebody Save Me", "Nobody’s Fool", "The Last Mile", "Gypsy Road" og "Don’t Know What You Got (‘Till It’s Gone)" sørger for å holde publikum happy.

Det vil si, på dette opptaket høres kanskje publikum til tider litt vel euforiske ut, men det er vel privilegiet til enhver livealbumprodusent; å skru publikumsekstasen opp noen hakk i miksen.

Om produksjonen forøvrig kan man si at skiva heldigvis er rensket for det som under konserten måtte ha vært fremført av lengre solopartier. Slikt er det jo sjeldent særs givende å høre på på plate. At vi slipper å få med en trommesolo er spesielt greit, siden Fred Coury stadig har måttet tåle tyn for å være bandets svakeste ledd musikalsk.

Ellers kan man stusse over at ingen i produksjonen av skiva la merke til at Keifer på et tidspunkt introduserer ”Coming Home” med ”...got a couple of songs for you of the Long Cold Winter album now”, for så å etterpå spille ”Shelter Me” fra Heartbreak Station (1990).

Bandet spiller bra og entusiastisk, og låtene er knakende gode. Det store drawbacket er imidlertid at frontfigur og sjefskomponist Tom Keifers stemme høres ganske snål ut nå. Han har alltid vært særs karakteristisk som vokalist, men former nå alt av lyd så ekstremt høyt opp i strupen at han får Axl Rose til å høre ut som en brumlebass. Keifer har slitt med stemmen sin flere ganger før, og det spørs om hans røffe behandling av stemmebåndene gjør det mulig å gjennomføre så mange flere turneer.

Uansett, ingen kan ta i fra Cinderella deres storhetstid, og hvis ikke 2010 viser seg å være for sent, så er bandet hjertelig velkomne til Europa for å la oss gjenoppleve den ...live!