Arctic Monkeys: Humbug
Du kunne hoppe i sofaen i ren galskap av Arctic Monkeys' to første album. På nummer tre er det ikke stort annet å gjøre enn å sette seg godt ned.
To år etter Favorite Worst Nightmare har ungguttene vært i USA og jobbet med albumet som introduserer det voksne Arctic Monkeys. For mindre tilpasningsdyktige fans av Arctic Monkeys vil nok Humbug bli mottatt som akkurat det, for kvartetten fra Sheffield-området tar store sjanser med sitt nye album.
Uttrykksmessig er tempoet skrudd ned, og faktisk er ikke apekattene veldig langt unna The Coral på årets utgivelse. Produsert av Josh Homme (Queens Of The Stone Age) og James Ford (Klaxons) kunne man kanskje ventet seg mer lekenhet og lett eksperimentering, men de to kjente navnene deler produksjonen mellom seg og har gitt Arctic Monkeys et mer preg av mollstemte gitarer, ørkenpreg og mandig eleganse.
Låtmessig tar det noen runder før det sitter, og åpningsriffet til tunge "My Propeller" er en god indikasjon på hvor vi er på vei hen. Likheten til Liverpool-bandet The Coral er veldig tilstede i førstesingle "Crying Lightning" der kun Alex Turners vokalegenskaper forteller oss at dette faktisk er Arctic Monkeys.
Det er småintenst, og det grenser til masete i "Dangerous Animals". Tungt, med grisete gitarer og et trommesett der hver en tromme og symbal lever farlig. Vi kjenner imidlertid ikke trommeslager Matt Helders ordentlig igjen før "Pretty Visitors" der bandet endelig skrur opp tempoet og Helders eksploderer bak trommene og får Keith Moon til å høres ut som Charlie Watts.
Kanskje hadde vi trengt et mer fandenivolsk Arctic Monkeys denne gangen. Soundet i seg selv er endret såpass at Humbug kunne ha vært et steg videre selv om tempoet og intensiteten hadde vært mer i kjente former, iallefall ved flere anledninger enn nevnte "Pretty Visitors". Faktisk er gitarforsterkerene skrudd til å ikke lande så langt unna Bob Hund sitt gitarpregede sound (og de svenskene bikkjene er jo til denne dag en like gjeldende kuriositet i England). Der kunne man kanskje hentet litt inspirasjon til å få Arctic Monkeys videre i en like leken og forløsende setting.
Konserten på årets Øyafestival viste et like fandenivolsk Arctic Monkeys som vi kjenner, og miksen av gammelt og nytt virker spennende foran engelskmennenes første turné på et par år. Humbug som et selvstendig Arctic Monkeys-produkt skurrer imidlertid litt, selv om de skal ha for viljen og forsøket.
Del på Facebook | Del på Bluesky