The All Seeing I: Pickled Eggs & Sherbet

Sheffield er byen, og England er landet for et av årets kanskje mest spennende prosjekter på den kompakte disketten. Til dels er sammenligninger bare meningsløst med The All Seeing I, for i stor grad har vi å gjøre med musikk gjort på et vis man ikke før har hørt særlig ofte. Vi snakker om en variasjon og eleganse vi sjelden opplever i våre dager.


At Pulp-frontmann Jarvis Cocker har fingre med i spillet på flere låter, og også synger på et spor, høres til dels. Det er derimot kun snev av Pulpfakter å høre rent musikalsk, tekstene er derimot Cockers ord. Tony Christie, tidligere lokal cabaretlegende i Sheffield, synger på to spor, deriblant “Walk Like A Panther” - som burde ha blitt årets kanonkiller av et popeventyr.

Ordet som mer eller mindre gjennomsyrer hele albumet er eleganse. Enten det er nesten typiske britpoplåter, svulmende house, cabaretflørt eller 80s discopop – ja, så hviler det sammenheng, helhet og, jepp, eleganse over det. Tretten mildt sagt ulike spor, men som sammen er et lite engelsk eventyr. Alt skapt av en trio med god sans både for annerledestenking og kvalitative samarbeidspartnere.

Det var få positive ord å finne i mitt hode når dette ble presentert for meg første gang. Etter hvert gikk det opp for meg at det kun var min egen utilstrekkelighet og til dels fattigdom på referanser som gjorde meg blind og vanskelig. Dette er oppsiktsvekkende bra, bra som i skikkelig snadder av real earcandy.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jarv Is … Cocker is back again!

(11.08.20) Han har levd et tilbaketrukket liv i Paris mesteparten av dette hundreåret, men nå er britpop’ens mest intellektuelt anlagte frontfigur er tilbake. Har Jarvis Cocker noe å melde?


Relaxed Muscle: The Heavy E.P.

(03.06.03) Han har i en årrekke lagd fantastisk musikk med Pulp. Men så krøp Jarvis Cocker opp i sitt eget rumpehull og bestemte seg for å lage en blanding av elektronika, pop og metal. Det skulle han aldri ha gjort.


Over og ut for Pulp?

(18.12.02) Mye tyder på at det er slutt for det strålende britpop-bandet Pulp. Eller er det kanskje bare Jarvis Cocker som savner oppmerksomhet...?


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.