The Cardigans: Best Of
Når man snakker om svensk pop er ofte Abba og Roxette det første man tenker på. Faktum er at The Cardigans ikke kommer langt etter. Etter seks studioalbum over 14 år er det klart for svenskenes oppsummering.
De har tatt sine sjanser, men lykkes med det meste - og den største bragden av dem alle var vel å komme unna med sjumilssteget mellom Gran Turismo og Long Gone Before Daylight der bandet kom tilbake etter en stillhet på 5 lange år med et helt nytt sound.
Men vi skal altså tilbake til 1994, og svenskene ble nedringt etter at de spilte "Rise And Shine" på svensk TV, og i ettertid kan man trygt si at denne låten etterhvert har blitt en svensk indie-klassiker. Deres to første album før det internasjonale gjennombruddet er greit nok representert med "Sick & Tired", "After All..." og deres nesten-gjennombrudd med det glimrende popeventyret "Carnival".
Etter den søte Nina Persson hadde prydet et yndig cover med Life kom albumet som skulle åpne dørene til England, Europa og resten av kloden. First Band On The Moon kom i 1996, og snart gikk store deler av den popinteresserte befolkningen og nynnet på "Lovefool", også kjent fra Baz Luhrmann-filmen Romeo And Juliet. Videre på albumet fikk rockeren Peter Svensson sitt med riff-låta "Been It" som klarte å vise bandet fra en litt røffere side.
Gran Turismo kom to år etter, og den første store sjansen ble tatt da bandet ble litt mørkere og litt røffere i kantene. "My Favorite Game" ble en kjempehit, takket være et uforglemmelig gitarriff og en megatøff musikkvideo som fulgte singlelanseringen. "Erase/Rewind" fulgte tett etter på hitlistene, og The Cardigans hadde befestet sin internasjonale posisjon.
Slitasjen meldte imidlertid sin ankomst, og Nina Persson gjorde en avstikker til prosjektet A Camp mens The Cardigans-fansen måtte vente hele fem år før vi endelig fikk Long Gone Before Daylight. Milleniumsskiftet hadde fått bandet til å bytte ut lollipop-musikken og marshmallow-popen med levende lys, leirbålsstemning og rødvin, og det var et skremmende voksent band som møtte oss med det nye soundet. Singleteften var der fremdeles, og "For What It's Worth" og "You're The Storm" ble store hiter likevel, til tross for at Peter Svenssons skuddsikre elektriske gitar var byttet ut med akustiske gitarer.
Det siste vi har hørt fra The Cardigans er Super Extra Gravity fra 2005, og på det albumet fikk vi litt av alt. Fra førstesingelen "I Need Some Fine Wine And You, You Need To Be Nicer", kanskje noe av det mest rocka og garageaktige vi har fått fra den kanten, til nydelige "Don't Blame Your Daughter" spilte The Cardigans på hele sitt register, og alle fikk sitt.
Best Of-platen til The Cardigans er kronologisk oppbygd, og det er en studie i hvordan et band utvikler seg låtskrivermessig, og ikke minst sound- og produksjonsmessig. Når vi da vet hvilke hitlåter dette bandet har gjort oppover er det drøyt 20-spors dokumentet fra et av de fineste bandene som har kommet ut av Skandinavia et meget velkomment bekjentskap. Pluss også for den spenstige duetten gjort med Tom Jones da de covret Talking Heads' "Burning Down The House" fra 1999. Den tåler mange runder til den også.
Del på Facebook | Del på Bluesky