The Cardigans: Litt lavt, men fantastisk lyd!

(OSLO/Puls): The Cardigans har alltid vært så dristige det overhode går an å være i kommersiell popmusikk, men ikke alltid har bandet klart å overføre annerledesheten ut på scenekanten. Det klarte de imidlertid i går, og det gjennom en særdeles forseggjort lydproduksjon – kanskje den beste produksjonen jeg har opplevd på Rockefeller noen gang. Hadde bare lydmannen skrudd opp volumet så man kunne høre herligheten fra de bakerste radene..

---

The Cardigans / /

Av Anders Finslo // 15.03.06

---

Riktignok går man ikke på Cardigans-konsert for å trimme mellomgulvet, men når Nina Persson blir overdøvet av småprating på ”For What It’s Worth”, er det lov til å klage litt. Det er for f… ikke Bjørn Eidsvåg jeg kom for å se!?

Nei, så visst ikke! Jeg kom for å se Skandinavias beste hitorkester siden ABBA. Jeg kom for å se den frekke gjengen som ikke gidder å spille Billboard-toern ”Lovefool”, men som fortsatt spiller en time og førti minutter med bare høydepunkter. Jeg kom for å se min absolutte favorittsanger Nina Persson, og hennes like geniale sidemann – låtskriver og supergitarist Peter Svensson. Og jeg fikk oppfylt alle mine ønsker, i hvert fall etter jeg flyttet meg bort fra kaffeslabberaset bak miksepulten og frem mot høyttalerne.

Det var nemlig et særdeles humørfylt og motivert Cardigans som gjestet Rockefeller tirsdag kveld. Avkledde og minimalistiske i forhold til platene sine, men mer rocka og ”på’n” enn sist de besøkte Rockefeller for to år siden. Låtsettet var utelukkende hentet fra de tre siste platene, med defintive høydepunkter som ”For What It’s Worth”, ”A Good Horse” og ”Erase & Rewind”; sistnevnte akkompagnert av et hundretalls manneøyne i åttetallsbevegelse – i takt med Nina Perssons hoftebevegelser!

På første ekstranummer ”Losing A Friend” kaster den samme Persson langstilkete roser til publikum, før de går av scenen og kommer tilbake for siste gang med vakre ”Communication”. Lovely, lovely.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky