Eagles: Long Road Out Of Eden
Slutten av 70-tallet var som et eneste stort verbalt slagsmål mellom medlemmene i Eagles, og 28 år etter The Long Run kommer Long Road Out Of Eden. Visst har mange mottatt albumet med hvasse kniver, men Eagles leverer opp til flere smakfulle og tidløse kvalitetslåter på comebacket.
Filosofien lager vel grunnlag for debatt, men som Joe Walsh har uttalt i intervjuer er Long Road Out Of Eden 20 låter servert som et siste dokument fra et av USAs største band gjennom tidene, og det er slett ikke meningen at man skal like alle 20...
Det begynner imidlertid glimrende. På No More Walks In The Wood synger de fire gjenværende medlemmene som det skulle ha vært 70-tallet, og videre trår de videre til radiovennlige How Long og Busy Being Fabulous. Om man skal være slem, så er How Long på mange måter en låt som er skrevet over nøyaktig samme lest som Take It Easy, men en flott låt er den likevel, forøvrig skrevet ene og alene av mannen som har satt sitt navn på mange Eagles-hits før; J.D. Souther.
At Eagles kan være funky vet vi litt av fra Life In The Fast Lane, men Fast Company, signert Don Henley og Glenn Frey er nok det mest funky de har vært bort i. Har de hørt på Red Hot Chili Peppers Hump De Bump? I så fall er dette en smakfull voksenversjon av en slik låt. Videre er Frail Grasp On The Big Picture, også signert de samme to, en av de mest groovy bidragene til Long Road Out Of Eden.
Noe utpreget bandprodukt er ikke dette, og man kan jo bare lure på hvor mange ganger bandet har vært i studio sammen for å komme opp med dette. I tillegg er det minst like mange låtskrivere utenfra som i bandet selv, og relativt få låter er skrevet av flere enn ett bandmedlem, så samarbeid har det nok ikke vært allverden av.
Likevel har de fire sammen med et knippe medhjelpere snekret sammen og spilt inn 20 låter, der både upbeat, midbeat og svulstige ballader er representert. De er herved levert av et vitalt band, noe de beviste til gagns på deres DVD fra Sydney utgitt i fjor. For å være et dobbelalbum er det ganske jevnt, uten låter som er direkte dårlige men også de helt store toppene uteblir. Likevel er det mer enn godt nok utifra forventninger fra et band som ikke har levert annet enn den lett glemte Hole In The World fra samleplaten som kom ut i 2003.
Del på Facebook | Del på Bluesky