Now We've Got Members: Then Is Just Another Kind Of Now

Now We've Got Members, en blanding av omtrent like deler østeuropeisk folkemusikk, psykedeliske blomstertoner, saksofonskrik og ett av flaggskipene på Osloselskapet Metronomicon Audio, er på banen med platen Then Is Just Another Kind Of Now. Fantasifulle innfall, eklektiske melodier og spilleglede til tross: Dette er en tung gulasj som neppe er verdt strevet.

Av Hans Joakim Skadsem // 16.12.07

Å beskrive lyden av Now We've Got Members er en utfordring i seg selv, og jeg vet heller ikke om det vil gagne noen plateanmeldelse å grave seg dypt ned i denne lodne materien. Her er et utall inspirasjonskilder og ulike innfall; mye virker inspirert av tradisjonsrik østeuropeisk eller jødisk musikk, arabiske toner, psykedelisk blomsterrock og ulike jazzuttrykk. De fleste låtene er bygget omkring keyboards, gitarer, fiolin og saksofon, så instrumenteringen i seg selv er ikke så uortodoks, men låtstrukturer, vokal og en rik flora av heldige og mindre heldige innfall, gjør dette til en eksotisk og annerledes plate.

Det første som slår deg med Then Is Just Another Kind Of Now er variasjonen, spillegleden og bredden i det musikalske uttrykket. Det virker nesten som en vennegjeng har samlet seg rundt et kjøkkenbord, endevendt alle lommer og skuffer, og satt sammen ting fra alt rasket som ble spredt utover. Dette er en plate med mye innhold, og sanger som går fra biter av østeuropeisk polka til arabiske danserytmer og skingrende jazzmusisering i løpet av fem-seks minutter. Med andre ord et salig variert og utmattende heksebrygg, som kan skilte med flere gode ideer og morsomme låter, men også en del masete og retningsløse spor.

Atlaset åpnes et sted i Tyrkia på «Then Is Just Another Kind Of Now»; rattet vrenges hardt til venstre idet skrikende saksofon, orgel og trommer møtes. Det hele tar en mer psykedelisk tørn med keyboards og gitar som backer Jørgen Skjulstads lyse vokal. Noe av den østlige smaken bevares med stilig fiolinspilling i regi av Magnus Moriarty. Det niminutter lange andresporet «Secret Tune» starter som en drivende, men utmattende jazzet saxblåsefest, før det mot slutten muterer over i en dvelende gitardrevet låt ikke langt unna hva et band som Godspeed You! Black Emperor var inne på for en del år tilbake. Slik fortsetter det med et knippe pulserende og befolkede spor: Flagrende saksofon, fiolin, steel gitar og Skjulstads knotete, søkende vokal.

Fra og med omtrent fjerdesporet, «Half & Half», må jeg innrømme at jeg går litt lei Skjulstad & co., og det de har å by på. Bandet består av en fargefull pallett med dyktige musikere, men jeg føler de kun spiller på en liten del av den. Skingrende saksofoner veksler med keyboards og fiolin og enkelte gitarpartier, samt Skjulstads vimsete vokal, som har et mildt sagt begrenset register å spille på. Det er litt paradoksalt at de fantasifulle låtene på platen oppleves som monotone, og fort masete og påtrengende. Selv om de ikke nødvendigvis er overbefolkede, tar de opp mye plass. Det er konstante, drivende rytmer gjennom platen, og forsøket med å blande de ulike musikalske sjangrene forblir interessant. Jeg får likevel en snikende mistanke om at Now We've Got Members bruker denne «fremmede» appellen for alt den er verdt: En opprettholder lytteres interesse ved å virke «eksotiske», uten egentlig å trekke noe meningsfylt ut av inspirasjonskildene sine. I motsetning til en mann som Beirut, som braste inn på den internasjonale indiescenen med Gulag Orkestar, hvor han med stort hell gravde i østeuropeiske musikktradisjoner, føler jeg Now We've Got Members faller gjennom på deres siste plate, og blir mer begrensede, masete og pågående enn spennende, utfordrende og interessante.