Truls And The Trees: Ailanthus
Blander du naiv og naken indie-soveromsestetikk med de pompøse tendensene til et platinasertifisert canadisk band, nærmer du deg lyden av Ailanthus, debutplaten til Truls And The Trees. Dette er en maurtue hvor fengende melodier og spilleglede er viktigere enn meningsfulle tekster. Platen er god og fin, vimsete, til tider svært slitesterk, men langt fra noe jordskjelv.
Bak Truls And The Trees gjemmer det seg et løst sammensatt kollektiv av glade musikanter. Utenom den vanlige indiepop instrumenteringen, finner vi fioliner, keyboards, tamburiner, trekkspill, bouzouki og et lite kor gjemt bak løvet. Låtskriver, gitarist, vokalist og sjefsspeider Truls Heggero utgjør stammen i bandet, som på årets første desemberfredag slapp albumet Ailanthus (som er «derived from ailanto, an Ambonese word probably meaning "tree of the gods" or "tree of heaven"». Kilde: Wikipedia). Siden vi i slutten av november fikk en svært lovende forsmak på hva Truls og orkesteret hans har å by på (klikk!), var vi spente på hva som var pakket på debutplaten. Etter gjentatte gjennomlyttinger (med og uten hodetelefoner, tidlig om morgenen og sent om kvelden, ute på tur og hjemme i stua; kort og godt i varierte omgivelser), konkluderer vi med at sollyset som sprenger seg vei gjennom løvtaket, feier over både fruktbart jordsmonn og en del mosekledd gråstein.
Etter den pussige (meningsløse?), keyboardsprinklete introduksjonen «Aim Vs. Signal», sparker Ailanthus igang med en av platens mest umiddelbare spor, «Upside Journey». Låten starter ut med en fengende beat, en sirklende gitarlinje og stikkende fiolin. Lys vokal ligger et stykke nedi miksen, og kjemper tappert mot trekkspill og saksofonskronking utover i sangen. Et enkelt, fengende og naivt spor, som er en sterk åpning på platen. Godlydene fortsetter på tredjesporet, «Cardinal Mountain's Heart», en låt som nærmest sprinter av sted og er over før den virkelig har startet. Masserende gitar, trommer og masse bass romler av sted på verset, som, før du aner ordet av det, bryter over i et allsangklimaks etter snaue to minutter. Her er det låtene som er attraksjonen, de gode melodiene, ikke tekstene.
Tempoet blir skrudd ned på mer melankolske, trekkspilltunge «Greenfields, Greenfields!», hvor Truls' vokal imellom drukner i resten av miksen. Fin fiolin hjelper låten av sted mot slutten, men dette blir et av de anonyme sporene på Ailanthus som ikke besitter den uimotståelige popnerven som jeg vet Truls & co. kan skilte med. Tittelsporet som følger, med sin lune og fuzzy produksjonskvalitet, gir meg varme sommervibber og gjør at jeg kjenner sandkorn mellom tærne og får smaken av jordbæris på tungen. Et bekymringsløst feelgood spor som du føler Truls kan kverne ut fullstendig uanstrengt, og like kjapt som Robert Pollard skriver sine låter.
 Ailanthus altissima, her fra en park i Tyskland. |
Med unntak av åpnings- og avslutningslåtene på Ailanthus, er det en nokså homogen, strømlinjeformet plate, som definitivt viser glimt av hva Truls And The Trees er i stand til. Bandet sjarmerte meg overvettes på Blæst, hvor de uanstrengt og med oppriktig spilleglede hensatte et knippe trøndere som egentlig ventet på The Lionheart Brothers. Jeg må innrømme at det låter noe mer ordinært på plate. På denne snaut førti minutter lange platen er det materiale nok til en heidundrende flott EP, men resultatet blir noe nærmere «middelmådig» når det spes ut over en langspiller. Dette er enkle og upretensiøse låter, de fleste akkurat et knepp eller to for skakke til at de havner på VG-lista, som gir deg gode, sommerlige vibber. Det låter varmt og litt rufsete, et lo-fi lydbilde som hjelper falsettvokalen til Truls veldig bra. På Ailanthus finner du flere korte sanger, tenk gjerne konvensjonelle SeBADoh-Lou Barlow eller Robert Pollard skisser, oppusset med moderne, canadisk indie-estetikk. Sufjan Stevens er en annen myk, småvimsete indiepop'er som kan nevnes. På Ailanthus, som i låtkatalogene til både Barlow, Pollard og Stevens, er låter som fenger. Ikke sant, låtene bare sitter i øret? Med Ailanthus har Truls And The Trees laget en av de bedre Metronomicon Audio platene så langt, men det føles dessverre litt for langt mellom de fabelaktige melodiene til at platen kommer til og merkes langt utenfor norske indiesentrerte kretser. Til det er det for mye gråstein på skogbunnen.
Del på Facebook | Del på Bluesky