Al DeLoner: Volume 3

Man skal lytte til noen som rett ut sier at "I'm an asshole, from the bottom of my heart".


Al DeLoner, komponisten bak Midnight Choir, gir med dette ut sin tredje soloplate. Han følger de samme sporene som alltid, og låter like inderlig - og når han sier han er en drittsekk, må det ikke tas bokstavelig; i hvert fall ikke i forhold til oss lyttere.

"Volume 3" er akkurat like lavmælt, trist og melankolsk som "The Mess Age Is Joy" (2004) og "Flora In The Darkroom" (2005), og som vanlig er dette ei soloskive i ordets bokstavelige forstand - Recorded, performed and produced by Al DeLoner.

Jeg elsker å legge meg flatt ned på gulvet, og kanskje duppe av fra tid til annen, mens jeg lytter til Al DeLoner. Velvære.

Likevel har "Volume 3" sine åpenbare svakheter. Han skriver nydelige tekster, og glimter til med gode melodier. Men det blir for likt. Plata bærer for mye preg av den triste unge mannen som setter seg ned ved sitt piano eller med sin akustiske gitar og... ja, spiller de to-tre mest kjente akkordene han kommer på i øyeblikket.

Dette skal ikke og kan ikke nødvendigvis brukes mot en musiker. Jeg mener; det holdes aldri mot Neil Young og Ulf Lundell at de beveger seg i harmonisirkler vi har hørt en gang eller to før. Men i Al DeLoners tilfelle blir følelsen av repetisjon ofte for påtrengende.

De to beste låtene kranser albumet. "Wintersong" er det nærmeste han kommer rock, med sugende elektrisk gitar, mens avsluttende "Should We Meet On The Street" er en vakker ballade, kun med et akustisk piano som akkompagnement.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Al DeLoner: Itchy And The Girl Dancing

(01.09.10) Den tidligere Midnight Choir-sjefen har det bedre enn på lenge. Men vil vi egentlig at våre mørkemenn skal være lykkelige?


Al DeLoner: Jakter på de små gledene

(24.08.10) Med Midnight Choir utforsket Atle Bystrøm de store spørsmålene. Nå er han aktuell med ny soloplate, og jakter de små gledene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.