Al DeLoner: Volume 3
Man skal lytte til noen som rett ut sier at "I'm an asshole, from the bottom of my heart".
Al DeLoner, komponisten bak Midnight Choir, gir med dette ut sin tredje soloplate. Han følger de samme sporene som alltid, og låter like inderlig - og når han sier han er en drittsekk, må det ikke tas bokstavelig; i hvert fall ikke i forhold til oss lyttere.
"Volume 3" er akkurat like lavmælt, trist og melankolsk som "The Mess Age Is Joy" (2004) og "Flora In The Darkroom" (2005), og som vanlig er dette ei soloskive i ordets bokstavelige forstand - Recorded, performed and produced by Al DeLoner.
Jeg elsker å legge meg flatt ned på gulvet, og kanskje duppe av fra tid til annen, mens jeg lytter til Al DeLoner. Velvære.
Likevel har "Volume 3" sine åpenbare svakheter. Han skriver nydelige tekster, og glimter til med gode melodier. Men det blir for likt. Plata bærer for mye preg av den triste unge mannen som setter seg ned ved sitt piano eller med sin akustiske gitar og... ja, spiller de to-tre mest kjente akkordene han kommer på i øyeblikket.
Dette skal ikke og kan ikke nødvendigvis brukes mot en musiker. Jeg mener; det holdes aldri mot Neil Young og Ulf Lundell at de beveger seg i harmonisirkler vi har hørt en gang eller to før. Men i Al DeLoners tilfelle blir følelsen av repetisjon ofte for påtrengende.
De to beste låtene kranser albumet. "Wintersong" er det nærmeste han kommer rock, med sugende elektrisk gitar, mens avsluttende "Should We Meet On The Street" er en vakker ballade, kun med et akustisk piano som akkompagnement.
Del på Facebook | Del på Bluesky