Al DeLoner: Volume 3

Man skal lytte til noen som rett ut sier at "I'm an asshole, from the bottom of my heart".


Al DeLoner, komponisten bak Midnight Choir, gir med dette ut sin tredje soloplate. Han følger de samme sporene som alltid, og låter like inderlig - og når han sier han er en drittsekk, må det ikke tas bokstavelig; i hvert fall ikke i forhold til oss lyttere.

"Volume 3" er akkurat like lavmælt, trist og melankolsk som "The Mess Age Is Joy" (2004) og "Flora In The Darkroom" (2005), og som vanlig er dette ei soloskive i ordets bokstavelige forstand - Recorded, performed and produced by Al DeLoner.

Jeg elsker å legge meg flatt ned på gulvet, og kanskje duppe av fra tid til annen, mens jeg lytter til Al DeLoner. Velvære.

Likevel har "Volume 3" sine åpenbare svakheter. Han skriver nydelige tekster, og glimter til med gode melodier. Men det blir for likt. Plata bærer for mye preg av den triste unge mannen som setter seg ned ved sitt piano eller med sin akustiske gitar og... ja, spiller de to-tre mest kjente akkordene han kommer på i øyeblikket.

Dette skal ikke og kan ikke nødvendigvis brukes mot en musiker. Jeg mener; det holdes aldri mot Neil Young og Ulf Lundell at de beveger seg i harmonisirkler vi har hørt en gang eller to før. Men i Al DeLoners tilfelle blir følelsen av repetisjon ofte for påtrengende.

De to beste låtene kranser albumet. "Wintersong" er det nærmeste han kommer rock, med sugende elektrisk gitar, mens avsluttende "Should We Meet On The Street" er en vakker ballade, kun med et akustisk piano som akkompagnement.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Al DeLoner: Itchy And The Girl Dancing

(01.09.10) Den tidligere Midnight Choir-sjefen har det bedre enn på lenge. Men vil vi egentlig at våre mørkemenn skal være lykkelige?


Al DeLoner: Jakter på de små gledene

(24.08.10) Med Midnight Choir utforsket Atle Bystrøm de store spørsmålene. Nå er han aktuell med ny soloplate, og jakter de små gledene.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.