Unni Wilhelmsen: Til Meg
At Unni Wilhelmsen er ei ambisiøs dame, er neppe noen nyhet. Det faktum at hun nå synger på norsk, endrer ingen verdens ting i så måte - snarere tvert om. Tekstforfatter Terje Borg er nemlig også en fyr som ikke liker å gjøre det lett for folk.
Men noen ord om musikken først, eller mer presist - noen ord om den musikalske sjanger Unni Wilhelmsen for tida befinner seg i.
Først og fremst er den beat-løs. Her fins tilløp til relativt streit trommespill, som i tittelsporets refreng, men typisk nok: Idet det for første gang liksom har festa seg et rocke-groove, da skal trommene vekk. Ikke-kommerst, så det holder.
Om hun helt bevisst tyr til så ikke-kommersielle grep? Selvfølgelig. Man kødder ikke med Unni Wilhelmsen. Hun elsker det hun holder på med, og forlanger faktisk også at hennes publikum skal være med på ferden.
Terje Borgs tekster er til for å tolkes. Sånn sett står de helt ypperlig til musikken. Tekstene er like frie som melodiene - dette er ikke noen allsangplate! - og selv om de, når man studerer dem nøye, er ganske så sirlig rimbasert - ja, så høres det bare ikke slik ut.
Ole Jørgen Myklebust er den viktigste musikalske samarbeidspartneren. Han steller med looper, synther, trompet, programmering, editering og produksjon. Hans trygge hånd over helheten drar dette prosjektet ytterligere i retning... ja, i hvert fall langt, langt vekk fra hva du til daglig opplever som "pop" eller "rock". Dette er klart mye særere enn for eksempel Cassandra Wilson.
Men sært kan være fint!
Forleden dag spilte jeg denne plata for et par kamerater av meg som sverger til streit rock; Dylan, Neil Young, Kim Larsen, Backstreet Girls. De mente jeg, for en gangs skyld, utsatte dem for rein tortur.
Så fryder jeg meg litt, jeg da - over at jeg er utstyrt med sanser som gjør at jeg liker både Unni Wilhelmsen og Bruce Springsteen.
Del på Facebook | Del på Bluesky