Keane: Under The Iron Sea
Et nytt U2? Langt i fra. Kanskje et nytt a-ha - men de har et stykke å gå, også for å komme opp til Waaktaar-nivå.
Jeg må vel være en av rundt regna 169 nordmenn som ikke har "Hopes And Fears" i sin samling. Jeg har en følelse av at jeg ikke har glipp av så mye, siden albumdebuten til Keane jo er blitt spilt i hjel i radio.
De er lette å kjenne igjen, det skal de ha. Trommeslageren Richard Hughes gjør så absolutt sin del av jobben, men det er unektelig pianisten Tim Rice-Oxley og vokalisten Tom Chaplin som skriver bandets signatur.
U2-referansene hos diverse anmeldere har stått i kø denne gangen, men jeg er ikke enig. De har riktignok så godt som sampla introen til "Zoo Station" i singelkuttet "Is It Any Wonder?", men der stopper også enhver likhet.
U2 er i sin essens et gitarband, selv om The Edge har talent også som keyboardist. Keane drives virkelig bare av et piano. Det sier seg sjøl at resultatet må bli temmelig annerledes. Det ligger vel også i sakens natur at det hele må bli temmelig pompøst - og det blir det.
Jeg syns Keane er best når de tør å "tukle" med taktartene, som i "Nothing In My Way", "A Bad Dream" og "Crystal Ball", men i mine ører blir dette for likt, for enstonig. Låtene går inn av det ene øret og ut av det andre - nærmest umerkelig.
De utfører øvelsen ypperlig, men jeg syns dette blir tapetmusikk. Og det er vel ikke slike album man blir virkelig glad i, eller hva?
Del på Facebook | Del på Bluesky