Kid Andersen: Greaseland

Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Han debuterte med "Rock Awhile", og det med brask og bram for tre år siden. Siden den gang har han spilt og spilt, og altså kommet opp med et knippe sanger som tåler dagslys på begge sider av den store dammen.

Dagslys? Et dårlig og egentlig helt misvisende uttrykk. "To be played at maximum volume!" står det på coveret, og det burde vært føyd til: - To be played in blues bars all over the world!

Nå er det til og med internasjonalt preg over drekkinga hans. Mens Kid forrige gang priste den norske akevitten, går hyldesten denne gangen til whiskey. Det går fort unna, slik det gjerne går med whiskey, og med Charlie Musselwhite i toppform på munnspillet.

Her er flust av tradisjonell blues, men nå utfordrer også Kid grensene - for eksempel i åpningskuttet "It's Dark In Here", som er mer god gammel rhythm 'n blues enn reinspikka blues. Det samme er tilfelle med Charlie Musselwhites "Strange Land", som er mer Animals enn B.B. King. Men så dras vi med "C'mon Johnny, Let's Hit That Town" rett over i en swamp boogie (jeg trur du skjønner hva jeg mener), der alt er ved det gamle - men samtidig helt nytt.

Kid får meg til å huske Jan Garbareks legendariske svar på hvordan hans bestillingsverk til Moldefestivalen ville låte tidlig på 90-tallet: "Akkurat det samme som før, men helt forskjellig."

Akkurat sånn er Kid Andersen. En tradisjonsbærer, samtidig som han flytter et par steiner på sin ferd. Hør hvordan blues og rock'n'roll blir ett i "Jennifer Jennifer"!

Hvor cool går det forresten an å bli? "Devil Got My Woman (Skip James)" må være noe av det feteste som er levert siden John Mayall i 1968 ga ut "Blues From Laurel Canyon".

Bandet låter gromt som fy hele veien, men det må være lov å sette et ekstra utropstegn ved organisten. Johnny "Guitar" Augland vil være en pryd for ethvert band som måtte søke hans tjenster - vel å merke om de øvrige musikantene har sin basis i tradisjonell, amerikansk folkemusikk. Er det ikke det blues'en er?

Kid Andersen. Vår mann.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Kid Andersen: Rock Awhile

(16.12.03) Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.