Kid Andersen: Rock Awhile

Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Kid kommer fra Hedmark, og befinner seg fortsatt midt i tjueåra. Han låter som en vaskeekte amerikaner, og har med seg Kedar "Bad Boy" Roy (bass), Martin Windstad (trommer), Sid Morris (piano), og Johnny Cat (gitar). Sjøl spiller Kid gitar og Wurlitzer, i tillegg til at han synger og skriver de fleste låtene.

Mesteparten av låtene er uptempo, men dette laget fikser alt mulig innen bluesen. 14 sanger, ustanselig party - men la meg trekke fram én: "Aquavit Boogie", en hyldest til akevitten, intet mindre - det handler om å get high the norwegian style. Og få for all del med deg lyrikken:

Aquavit, oh I just can't get enough
Aquavit, ha, that's such wonderful stuff
I'm so dritings I could die
I'm so snydens I could spy
Hey, a round for all my friends
Yeah, it's time for this party to begin

Og de velkjente norske orda dritings & snydens & spy uttales selvfølgelig på amerikansk.

Finner du noe bedre 50's rock'n'roll enn Kid Andersen i "I Really Love My Monkey"?

Praktfullt. Absolutt briljant!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid Andersen: Greaseland

(14.06.06) Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.


Jonas Fjeld setter fra seg bagen

(01.12.25) Dammen-folket kan ikke få nok av sin trubadur. Nå blir det ekstrakonsert på Bragenes torg, dagen før den siste - og største - konserten han noen gang har gjort som turnerende musiker.


Funk til du dør!

(01.12.25) Om du ikke visste bedre, kunne du tro du var invitert på en jam i Prince-fabrikken. The Bump Squad er funk, og atter funk. Men The Bump Squad er et heilnorsk orkester!


GrowN - og Purple og Marillion

(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.


Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Ren konsertmagi, Dirty Loops

(26.11.25) Noen konserter treffer deg i mellomgulvet. Andre treffer deg rett i hjernen og rister rundt på alt du trodde du visste om popmusikk. Dirty Loops på Byscenen gjorde begge deler, med et smil, et glimt i øyet og en musikalitet som får vanlig dødelige musikere til å vurdere ny karriereplan.