Kid Andersen: Rock Awhile

Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Kid kommer fra Hedmark, og befinner seg fortsatt midt i tjueåra. Han låter som en vaskeekte amerikaner, og har med seg Kedar "Bad Boy" Roy (bass), Martin Windstad (trommer), Sid Morris (piano), og Johnny Cat (gitar). Sjøl spiller Kid gitar og Wurlitzer, i tillegg til at han synger og skriver de fleste låtene.

Mesteparten av låtene er uptempo, men dette laget fikser alt mulig innen bluesen. 14 sanger, ustanselig party - men la meg trekke fram én: "Aquavit Boogie", en hyldest til akevitten, intet mindre - det handler om å get high the norwegian style. Og få for all del med deg lyrikken:

Aquavit, oh I just can't get enough
Aquavit, ha, that's such wonderful stuff
I'm so dritings I could die
I'm so snydens I could spy
Hey, a round for all my friends
Yeah, it's time for this party to begin

Og de velkjente norske orda dritings & snydens & spy uttales selvfølgelig på amerikansk.

Finner du noe bedre 50's rock'n'roll enn Kid Andersen i "I Really Love My Monkey"?

Praktfullt. Absolutt briljant!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid Andersen: Greaseland

(14.06.06) Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.