Inferno Festival 2006: Dag 2
(Oslo/PULS): Denne langfredagen bød på konserten de fleste hadde ventet på siden selveste Emperor skulle i ilden som siste band ut. Men dette var slett ikke den eneste høydaren som ventet. Doomveteranene Funeral stilte med ferskt materiale, Susperia viste seg fram med festivalens heftigste pyroshow, mens Endstille sto for dagens dose med tysk black metal og tilhørende liksminke.
/ /
System:Obscure
Dette er riktignok et demoband, men langt ifra et hvilket som helst demoband. Innspillingen av debutplata pågår nå, om alt har gått som planlagt, og blant medlemmene finner vi Lars Norberg (Spiral Architect, Satyricon) på bass og trommisen Tony Laureano (Nile, 1349). Med seg på scenen hadde de Bugge Wesseltoft (!) som har vært en markant person innen jazzmiljøet både som artist og gjennom hans arbeid i forbindelse med Jazzland Records. En merkelig koalisjon? Tja, spenningen var i alle fall stor før denne konserten. Jeg hadde hørt samples fra bandets offisielle hjemmeside på forhånd, og selv om jeg var litt lunken i forhold til disse smakebitene, tenkte jeg at bandet kanskje ville lyde annerledes fra scenen med Bugge med på laget.
System:Obscure ble ikke velsignet med like god lyd som Keep Of Kalessin hadde fått dagen før, noe som var litt synd for deres del, men musikken trøkka allikvel bra. Personlig synes jeg vokalen ble litt lav, og det var vanskelig å høre de dypeste brølene fra der jeg befant meg i konsertlokalet. Bandet spilte en form for teknisk ekstrem metal, iblandet Bugges (improviserte?) krumspring. Miksen mellom hans påfunn (ofte i form av mellomspill) og black/death metallen føltes noe malplassert i mine ører, og elementene gled ikke helt over i hverandre på en naturlig måte. Synthen han la over resten av lydbildet fungerte derimot godt.
Funeral
Funeral har begynt å stikke hodet fram igjen, og er klare med ei ny skive nærmere sommeren. Dette norske doombandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men har ikke sluppet noe nytt materiale siden 2002. To av bandmedlemmene er imidlertid også aktive i Fallen.
Lyden var ikke helt top notch for Funeral, men låtmaterialet ble like fullt levert til publikummet med stor omhu. Settet besto av fem låter fra den førstkommende plata, og selv om knapt noen av tilskuerne hadde hørt disse låtene tidligere, var konsentrasjonen sterk fra deres side. Atmosfæren var mektig og sorgtung idet bandet satte i gang med sine langtrukne og mørke låter. Kvinnevokalen er definitivt borte (takk og lov for det) og det var lett å høre enkelte Fallen-paralleller. Funeral mangler riktignok Kjetil Ottersens umenneskelige dype vokal, men Øystein Rustad gjorde en god figur og har en flott stemme.
Susperia
Joda, Susperia er et av de sju bandene ved årets lineup som har spilt på Inferno tidligere. Denne gangen skulle de innta festivalens hovedscene for å kjøre et heseblesende show hvor blant annet pyro, glitrende konfetti og en coverlåt av A-has "The Sun Always Shines On TV" (!) sto på programmet. Bandets melodiøse hybridmetal har gitt dem et velkjent navn innen metalmiljøet, så at mange hadde møtt opp for å overvære konserten kom ikke akkurat som noe sjokk. En majestetisk intro varslet deres ankomst, før bandet stilsikkert og rutinert lot det brake løs.
Litt trøbbel med den ene gitaren så ikke ut til å stoppe Susperia til tross for at den ene høytaleren ble forsøkt byttet ut, og vokalist Athera var virkelig i storform denne kvelden. Bandet serverte et variert utvalg fra sin respektable diskografi, og folk visste derfor nesten ikke hva de skulle tro da vokalisten uten videre begynte å synge Touch me.. How can it be.. Believe me.. The Sun always shines on t.v.. i beste Harket-stil. Den opprocka metalversjonen ble imidlertid tatt godt imot da folk fikk summet seg en smule. Da konserten gikk mot slutten, falt et gnistregn fra taket hvor pyroutstyret var montert og dalte nedover medlemmene. Deretter sa Susperia takk for seg mens glitrende konfetti ble sluppet utover de to første publikumsrekkene. Med andre ord en svært så heftig avslutning for Susperia!
Endstille
Endelig var det tid for Endstille, et band jeg så fram til med høye forventninger. Tyskernes to siste skiver har vært intet annet enn klassikermateriale (spesielt Dominanz), noe et stappfullt John Dee langt på vei beviste. Endstille var et av de få bandene i år som gikk for tradisjonell liksminke, og med iskald gitarlyd samt infernalske trommer kjørte de i gang og serverte et knallsett rent låtmessig.
Lyden i seg selv var nemlig ikke så mye å skryte av. Flere av låtene kunne vanskelig skjelnes i grøten, men høydepunkter som "Disillusioned Victory", "Dominanz" og "Navigator" ble allikevel fremført som om det gjaldt livet. For å bruke en utslitt klisjé (eller to), fanget bandet publikum i sin hule hånd, og holdt dem som naglet fast mens entusiasmen til de tilstedeværende vokste for hver eneste låt.
Borknagar
Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrasket da det gikk opp for meg at jyplingen foran mikrofonstativet med beige/svart stripete genser og trendy, velfrisert hår faktisk var Vintersorg i egen person. Medlemmene hadde ikke akkurat stashet seg opp for anledningen som f.eks Usurper eller Endstille, men så ut til å kun bruke hverdagsklærne.
Supergruppa har holdt på i litt over ti år nå, og alle medlemmene har plenty med erfaring fra Borknagar samt en rekke andre band. Det var derfor en veldig samspilt og erfaren gjeng som gikk på scenen denne langfredagen. Selv har jeg aldri vært så veldig begeistret over Borknagar, men selv om deler av låtmaterialet ble noe kjedelig for meg, serverte bandet et gjennomført og tight sett som så ut til å tilfredsstille fansen og vel så det. "Inherit The Earth" lød tusen ganger tøffere enn på skive, mens "Colossus" var en annen fengende låt som rev skikkelig. En godkjent opptreden fra Borknagar.
Bloodthorn
Keep Of Kalessin er ikke det eneste metalbandet fra Trøndelag som virkelig har begynt å vokse i disse dager. Bloodthorn har høstet mye velfortjent og god kritikk for den knallharde "Genocide" som ble utgitt for kort tid siden, og jeg var spent på å høre hvordan det nye ultrabrutale og kjappe låtmaterialet kom til å låte fra scenen. Som ventet var låtene fra den nye skiva godt representert, og spesielt "Sacrificial Slaughter" sammen med "Blood And Iron" slo godt an blant folk.
Bloodthorns death metal låter kvassere og mer aggressiv enn noensinne. Med god lyd, volumet skrudd til maks som gav tilhørende øresus i etterkant og et helvetes tempo appellerte bandet sterkt til headbangingsmusklene. En scenearbeider måtte inn et par ganger for å rette på deler av trommesettet, men utenom dette kjørte bandet gjennom settet uten store problemer. Bloodthorn er kanskje ikke det mest originale bandet i metalverdenen, men hva gjør vel det når låtene river så sinnssykt som de gjør?
Emperor
Disse karene skulle neppe behøve noen introduksjon. Ikke noe annet band kan nok skryte av å ha hatt et like bra oppmøte denne påska, sannsynligvis ikke i hele Infernos historie. Enkelte brøytet seg plass foran gjerdet så lenge som en time i forveien og stemningen var nervepirrende. Det ble annonsert at Emperor skulle delta på årets festival allerede tidlig i høst, da bandet spilte tre låter på Scream- jubileumet til stor overraskelse for de da fremmøtte og uinformerte. Nå var tiden kommet da en full konsert endelig skulle bli et faktum.
Åpningen var fantastisk. Det finnes ingen andre superlativer som kan beskrive følelsene som meldte seg da Emperor entret scenen for deretter å spille deler av den gode gamle "Into The Infinity Of Thoughts" fra klassikeren "In the Nightside Eclipse". Og godbiter fortsatte å komme. Dette var virkelig et ønskesett for enhver kjenner og inkluderte låter som "Curse You All Men", "Cosmic Keys To My Creations And Times", "Thus Spake The Nightspirit", "With Strengt I Burn", "Inno A Satana". Listen bare fortsatte og fortsatte.
Her gikk man tydeligvis inn med alle mulige midler for å tilfredsstille fansen! Og publikum tok imot med gledestårer, løftede never og hese skrik. Atmosfæren var ubeskrivelig intens samtidig som det var så fullt at det nærmest sagt ble umulig å bevege seg opp og ned trappene til galleriet. Ekstranummer var en selvfølge, og helt til slutt ble endelig "I Am The Black Wizards" og "Ye Entrancemperium" fra mitt desiderte favorittalbum i Emperor-sammenheng, "Anthems To The Welkin At Dusk", spilt. Bedre kunne det ikke blitt.
Inferno 2006 - dag 1
Inferno 2006 - dag 3
Del på Facebook | Del på Bluesky